onsdag, februar 16, 2011

SELVFØLELSE eller selvestimering?

Jeg skal ikke belaste mine lesere med hele mitt filosofiske apparat vedrørende ”selvfølelsen”, men jeg har lyst til å nevne at da jeg tok ordet i bruk ca 1968/69 var ordet overhode ikke i bruk i vårt språk. Jeg slo opp i fem ordbøker uten finne det. Da tenkte jeg at jeg kunne gjøre ordet til min eiendom, og fylle det med min mening. Det var den amerikanske sosionomen og familie-terapeuten Virginia Satir som i sine bøker brukte ordet selfesteem. Det var faktisk oversatt til selvfølelse, så ordet fates altså i en engelsk - norsk ordbok. Hadde jeg vært en klok mann burde jeg oversatt det til selvestimering. Men verbet å estimere var for gammeldags og jeg lot det ligge, enskjønt noe bedre har vi vel ikke. Jeg tror det er blitt erstattet av verbet å angå. Altså et verb med overveiende emosjonalitet.
Ordet sprang meg i øyet da jeg observerte spenninger i ekteskapet. Jeg forsto at ektefellene angrep noe i sin make som var lett sårbart. Dette noe fantes i både kvinne og mann, men hadde ulik karakter. Jeg forsto at det angikk deres verd som menneske, som kvinne og mann. Jeg forsto etter hvert at det var dette noe de beskyttet så godt de kunne, og at denne beskyttelsen i seg selv ble en provokasjon.
I dag brukes ordet i dagligtale, og ingen er mer begeistret for det enn undertegnede. Selvfølelse er det sentrale ordet i all oppdragelse, i all pedagogikk og ellers i alle mellommenneskelige forhold. Derfor bør foreldre vite hvordan et barns selvfølelse reagerer på alt det de sier og gjøre som involverer barnet, og en lærer må vite om elevens selvfølelse om pedagogikken skal lykkes. Enhver ekteskapsterapi vil mislykkes hvis ikke terapeuten har fokus på selvfølelsen.
Jeg tok med meg mine kunnskaper om selvfølelsen inn i mitt arbeidet med leder- og personalgrupper. Bedre enn gulrøtter og pisker var det motivasjonsarbeidet som hadde fokus på selvfølelsen. Når en overordnet ba en underordnet om hjelp stimulerte han dennes selvfølelse og frigjorde en mengde ressurser. Når dette ble kultur i en bedrift var fremgang et ufrakommelig resultat.
Det forbauser meg at vi kristne ikke har forstått å ta i bruk stimulering av selvfølelsen. Vi rendyrker det som har med undertrykking av selvfølelsen å gjøre. En av de ”store” i menigheten spurte om hvordan jeg følte det etter en preken. Jeg var meget ung og svarte. Jeg føler stor glede! Da sa han. Det er feil. Du skal gå glad opp i prekestolen og knust ned igjen.
Men Jesus hadde forstand på selvfølelse. Da han møtte den blinde tiggeren Bartimeus, ruste han ikke til og helbredet ham. Og godt var det. Jeg er redd Bartimeus da hadde mistet sitt levebrød. Det var ingen form for omskolering på den tiden. Han rørte heller ikke ved tiggerskålen så den ble lik enken i Sareptas krukke, alltid full. Nei, han har tiggerens selvfølelse i fokus i spør: Hva vil du at jeg skal gjøre for deg? Bartimeus svarte. Og, så fikk han det presis som han ba om. Og fra det øyeblikk var Bartimeus ansvarlig for seg selv og sitt liv.
Nå lurer du vel på om jeg oppfordrer til egoisme. Nei slett ikke. Vår ”engels” selvfølelse stimuleres av vår takknemlighet. Egoisme er å dyrke sitt selv. Egoister er mennesker som ikke har kommet til seg selv, men som derfor tilber sitt selv i stedet for å bruke det til å tjene omverden. Få ting oppleves bedre en samvær med mennesker med en harmonisk selvfølelse. ”Thi man estimeres av andre!”

1 kommentar:

smokemonkey sa...

Flott innlegg.

Jeg mener også man har en tendens til å skyve følelser bort som noe som ikke er "rette" størrelser som ikke har en verdi i seg selv.

Det generelle inntrykket mennesker har av religion er "aktiviteter som kun har en mening og verdi utover seg selv". Jeg tenker at man gjør ting ikke nødveidigvis for å gjøre det bedre for seg selv eller andre, men fordi man antar at det er moralsk og riktig.

Men jeg tror det nye testamentet viser oss en mye mer jordnær Gud som er opptatt av hvordan vi har det. Jesus spurte jo nettopp personer hva det var de ønsket. Han helbredet syke og hjalp mennesker på ulke måter der og da. Han knytter frelse til det daglige, til behov og ønsker.

Og hva sier ikke vår alles favoritt David i salmene ... - Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.