ANDREASMESSEN

Jeg ble vekket kl. 00.00 i natt av en melding som fortalte meg at nå var vi gått inn i det døgnet som på primstaven blir kalt Anedreasmessen.
Som mine lesere vet har jeg i mange år vært opptatt av å bruke disippelen Andreas som en samlende person for Andreasmessen, slik foreligger et nytt gudstjenesterituale til kirkebruk, og et bønneskapet som vi bruker i familieandakten i hjemmene.
Vi var en gruppe på fire eldre menn som jobbet med dette, men det vi ikke klarte var å få menighetene til å tenne på den nye liturgien. ”Den krevde for store ressurser” var alltid svaret.
Vår tanke var at de ressurser man ikke hadde i den aktive menigheten kunne man hente inn utenfra. Både korgrupper, sangere, instrumentalgrupper og dansegrupper elsker å opptre i kirken. Hvorfor ikke be dem om hjelp til å gjennomføre Andreasmessen?
Denne tanken virker fremmed for kirken som mener at det er den som skal hjelpe. Å be om hjelp er som en fallitterklæring og regne. Jeg mener det ligger store muligheter i at kirken selv ber om hjelp. Men det krever en del arbeid til koordinering.
Det som har skjedd er at man nå kutter opp liturgien og tar i bruk de forskjellige elementene. Dette er ikke ”å stjele”. Dette forteller oss at Andreasmessen har mange elementer som kan brukes. Og vi gleder oss hver gang de blir brukt. Men det hadde vært enda mer gledelig om man benyttet seg av hovedideen, nemlig å bygge bro mellom hjem og kirke, og mellom de eldre og de yngre i menigheten. Dessuten er de eldre en fantastisk forbønnsressurs for barna og de unge.
Her er en tilbakemelding fra en av våre ungdommer, 18 år som har fått melding om at dette er hans bønneuke hos oss: ”Det er godt å vite, jeg setter virkelig pris på det :). ” En annen, også 18 år, skrev: ”Tusen takk, bestefar ☺ det betyr mye!”
Jeg er blitt en gammel mann med dårlige bein, så det er ikke så mye jeg kan gjøre rent fysisk, men Andreasmessen har lært meg å be systematisk, og å være utholdende i bønnen. Vi ber selvsagt for mange flere, både barn og voksne, både friske og syke.
Til å begynne med var det bare om morgenen jeg ba slik. Nå ber jeg også på samme måte om kvelden før jeg går til sengs. Og setter jeg meg ned for å hvile litt midt på dagen, ja – så faller tankene mine i bønn. Jeg kan ikke si som min gamle venn Gerhard Berg: ”Du forstår, jeg er hekta på bønn!”, men jeg tror jeg er underveis.
I dag er det altså Andreasmesse. For lang tid tilbake var dagen aktuell. I Saltdalen området er den det fortsatt. Man kler seg ut og går Jul-Anders, banker på hos de rike og tigger mat, eller som nå – smågodt. Som du ser er den en klar parallell til Halloween.
I veldig overmodige stunder har jeg drømt om at Kirken skulle konkurrere ut Halloween ved å gi nytt liv til Jul-Anders. I stedet for å tigge skulle man gi noe til de gamle, en koselig barnesang, en danseoppvisning eller tilbud om å gå ærend. Så kunne man møtes i kirken til Andreasmesse. Jeg understreker at det er en gammel manns overmodige drøm.
Og med dette ønsker jeg dere alle en god adventtid.