tirsdag, november 22, 2011

LASTEBILEN

Jeg hadde begynt min lærlingtid ved Strømmen Verksted da min nevø Rein, lærte å krabbe og gå. Jeg følte at jeg som skikkelig onkel burde gi ham en ordentlig gutteleke. Jeg bestemte meg for å lage en lastebil til ham, en ekte guttebil.
Jeg hadde et par spisepauser om dagen, så kunne jeg jobbe litt lenger, så tid skulle jeg nok få. Jeg tegnet først en modell etter en gammel og god lastebiltype, og startet arbeidet. Selve rammen var av solid tre. Hjulene ble dreid med mønster i dekkene. Bak laget jeg doble hjul. Så laget jeg styrhuset. Pleksiglass til styrerommet, både foran bak og på siden. Skjermene foran hamret jeg ut av aluminium, de fikk lykter med lys i. Lasteplanet kunne heves og senkes ved hjelp av en sveivordning, slike det var på lastebiler i min barndom. Baklemmen var til å åpne og lukke.
Selve bilen ble sprøytelakkert i den samme rødbrune fargen som var på jernbanevognene vi produserte. Alle detaljene ble malt på for hånd.
Jeg kan huske det tok veldig lang tid å få vidunderet ferdig. Kolleger fra de andre avdelingene la turen bortom arbeidsbenken min for å se på bilen. Det var nok en guttedrøm som ble vakt hos dem, som hos meg.
Selv om jeg hadde relativ god samvittighet, var det likevel noe som skurret. Materialet hadde jeg jo ”stjålet”, dvs. fra vrakhaugene. Men det ferdige produkt var jo like fint som jernbanevognene vi produserte, så fra den synsvinkel sett hadde jeg vel jukset litt. Problemet var å få bilen forbi vaktbua uten å bli sett.
Jeg fikk en glup idé. Jeg ville feste en langt fiskesnøre til bilen å trekke den etter meg. Som sagt, så gjort. Jeg gikk fra jobb i rett tid og ti meter etter meg kom lastebilen rullende. Kollegene mine så dette, men ikke vakta i bua, for jeg gikk tett innpå bua. Alle lo uforskammet høyt av opptrinnet, vakta også, men han visste ikke hvorfor han lo. Da jeg passerte porten halte jeg inn bilen, tok den under armen og satte nesa mot stasjonen for å ta toget hjem.
Nå skjedde det ikke noe annet enn at bilen og jeg fikk manges beundring under vegs, for slike biler var ikke å få kjøpt i butikker. Som du forstår skjedde dette før plastikk lekene invaderte butikkene.
Jeg fikk i meg maten faderlig fort, pakket inn bilen i et stort gråpapir, og trasket i veg til broren min. Det var ikke lange veien å gå, om lag fem minutter. Små karer på Reins alder la seg tidlig, og jeg håpet nå på at han ikke var kommet i senga. Det var han ikke. Han løp rundt i stua og var slett ikke trøtt. Jeg vinket ham til meg, men han var redd for å åpne pakken. Den kunne romme noe farlig. Storesøster åpnet pakka uten besvær og avdekket bilen.
I det øyeblikket som gutten forsto at den var til ham, skjedde det noe med ham som kan beskrives som et lite barnesjokk. Han sto som lammet. Han var fjetret. Han bare stirret på vidunderet. Han våknet ikke før jeg trillet bilen bort til ham å sa: Den er til deg! Men da våknet han til gangs og hev seg over bilen og sa høyt og tydelig: Min!
Jeg tenkte ikke så mye over det, men jeg undret meg litt over hvorfor det ble så taust om den fine lastebilen. Forsøkte jeg å spørre ble jeg straks avledet og penset inn på et annet spor. Jeg følte det som om bilen var et problem de helst ikke ville berøre. Men hvilket problem det var fikk jeg aldri greie på.
Det gikk mange år før jeg ble fortalt om bilens endelikt. Dagen etter at Rein fikk bilen, lekte han med den nede på veien. Der var både sand og grus han kunne kjøre. Uheldigvis tok han ikke med seg bilen da han ble ropt inn til formiddagsmat. En diger lastebil, omtrent av samme slaget, kom i skade for å rygge over den vakre, lille bilen til Rein, og knuste den til pinneved. Den ble totalvrak og kunne ikke repareres.
Rein glemte aldri lastebilen sin. Kanskje ble den motivet som førte ham inn i bilbransjen? Han fikk, før han var tretti, sitt eget bilfirma.

Ingen kommentarer: