Om å planlegge dagen

Sammenliknet med meg er fruen en virvelvind. Det første hun gjør om morgenen er å planlegge dagen sin. Når klokken er 22,10 har hun gjort det hun planla, til minste punkt, og gått til sengs.
Her om dagen fikk hun besøk av tre polakker, to kvinner og en mann. Hun hadde reagert på en annonse som reklamerte med at en norsk kvinne ville vaske huset skinnende rent med salmiakk og grønnsåpe. Men så viste det seg at damen holt ikke ord. Hun kom ikke selv, men sendte tre polakker til å gjøre jobben. De vasket vegger og tak, støvsugde møbler og tepper. Og riktig nok; eimen av salmiakk og grønnsåpe hang igjen i huset i flere dager. Damen bak annonsen kom da alt var ferdig. Ikke for å kontrollere, men for å hente pengene.
Fruen var fornøyd med resultatet, men syntes ikke regningen innholt det den burde. Summen var riktig, for all del, men vi fikk en ubehagelig følelse av at kvinnen utnyttet fremmed arbeidskraft. Jeg understreker at dette kun er en følelse. Jeg må ta en vesentlig del av skylda for at vårens rengjøring i år, skjedde i allerede i februar. Nå kan hun stryke det punktet på langtids planen sin. Jeg fikser da noe.
Ellers bruker jeg dagene til å skrive historier om da oldefar var ung. Jeg skriver til Hanna – 4 +, for da tvinger jeg meg til å fortelle enkelt. Tanken bak boka er at også barnebarna skal få del i disse historiene. Jeg har nemlig sjelden hatt gleden av å sitte med et barnebarn på fanget og fortelle historier om da jeg selv var barn.
Egentlig er vår familie en innvandrer familie fra Sverige. Min farmor kom fra Blekinge og mormor og morfar kom fra Värmland. Min mor var ti år da hun flyttet til Norge. Assimileringen må ha gått fort og greit for jeg har aldri følt meg som innvandrer. At mor kunne slå over til det svenske språket, når hun ville, opplevde vi som gøyalt.
Jeg har alltid hatt en følelse av nærhet til Sverige, men aldri følt meg som svensk, enskjønt jeg er ¾ svensk. Jeg studerte teologi fire år i Göteborg, og da jeg talte i svenske forsamlinger ble jeg spurt om jeg kom fra Åland. Det hadde med tonefallet å gjøre, forsto jeg, ikke med mitt svenske språk.
Men her jeg sitter føler jeg meg norsk som noen. Det går faktisk an å assimileres så fort. I vår lille menighet i Lillestrøm er vi i grunn mange nasjonaliteter. Det er flere fra Afrika. De skiller seg ut på grunn av hudfargen. Men her er en fra Polen, to fra Holland, en fra USA, men også flere andre. For meg oppleves det som om menigheten har klart å ta dem opp i seg disse, og at den kan takke for deres tjenester.
Jeg håper mine historier fra oppveksten kan interessere mine etterkommere. Jeg trekker ikke ætte-linjen lenger bak enn til mine besteforeldre, men to av dem har jeg aldri møtt. Anna fra Båhuslen og Hans fra Disenå døde da min far var guttunge.
Nå arbeider jeg med å finne et trykkeri som har spesialisert seg på små opplag. I går fant jeg ett som kunne trykke opplag helt ned i 25 bøker. Jeg vil trenge hjelp til å sette opp sidene til boksider, og til å plassere bildene der de bør stå. Jeg tror jeg vil holde meg til bilder jeg tegner selv, men ett eller to fotografier bør nok være med.
Som mine lesere forstår er jeg ikke uten arbeidsoppgaver, men jeg er på ingen måte så flink til å disponer tiden som fruen. Nå må jeg gå inn å lagge kaffe – til oss begge – for nå kommer hun hjem fra sin handlerunde.