VÅR OG SYKKELTID

Min første sykkel var fars sykkel. Det var et beist av en sykkel. Den var to tommer høyere enn en vanlige sykler. Det betydde at jeg fint kunne komme meg inn i ramma under stanga, og fra en merkelig skrå kroppsstilling fikk sykkelen til å lystre meg. Min bror Willy kjøpte ny sykkel, en Clipper, som jeg fikk låne av ham. Jeg brukte den så mye at jeg til slutt trodde den var min egen. Da jeg skulle kjøpe min første sykkel fikk jeg vita at i en sportsforretning i Lillestrøm var en kar som hadde en ombygd , engelsk, banereser han ville selge. Jeg kjøpte den. Med bukkehor-styre og et langt spisst sete og tre gir var jeg ”rasersyklist”. Og visst gikk det fort. På turer fra og til Lillestrøm hang jeg fint med i dragsuget fra lastebilene. Den sommeren var en eventyrsommer. Jeg satt på sykkelen støtt, og var lykkelig klar over at ingen av guttene kunne følge meg. Men sykkelen hadde verken bagasjebrett eller skjermer. I regnvær var jeg tilklinet med skitt både foran og bak – til mors store fortvilelse. Vaskemaskinen var ennå ikke oppfunnet i vårt hjem på den tiden. Jeg syklet den til totalvrak. I en sving lente jeg meg så mye over at begge gaflene brakk. Den forsvant mellom beina mine, for over et fender og forsvant i en myrsump. Jeg fortsatte løpende framover og pådro meg ikke et lite skrubbsår engang. Sykkelen har fulgt meg gjennom hele livet, men ble ikke like selvfølgelig etter at vi kjøpte vår første bil, en Opel Record. Da vi flyttet til sykkelbyen Lillestrøm var sykkelen et hendig verktøy i hverdagen. Jeg ble brått skremt en dag jeg stanset for rødt lys og mistet balansen og gikk i asfalten med plastikkposer og alt. Det var mange mennesker rundt meg, men alle lot som de ikke så meg, og jeg måtte kare meg opp ved egen hjelp. Dett ble starten på nedturen. Nå er det flere år siden jeg våget meg ut på veien med sykkel. Jeg sykler litt fortsatt, men kommer ikke av flekken. Jeg har en ergometersykkel i atelieret. Den viser hvor fort og langt jeg sykler, og faktisk også kaloriforbruket og pulsslagene mine. Jeg liker den ikke spesielt godt. Jeg har fått den i bursdagsgave av folk som vil mitt hjerte vel, men selv om jeg er en mann med stor fantasi, så klarer jeg ikke å forestille meg at jeg er på en ordentlig sykkeltur. Her om dagen fikk jeg en video snutt til min I Mac. Rune hadde fått øye på ei lita jente som kom syklene opp Myhrdalsveien. ”Nei, er det deg, Hanna? Har du syklet helt fra Vedavågen?” Hanns syklet helt fram til bestefaren sin og bekreftet det, og at mor kom gående langt etter. Oldefar ble ganske beveget da han så videoen. Ei knøttlita jente på fem år med ny, rosa sykkel og hjelm, mestret sykkelkunsten elegant. Hun parkerte sykkelen og for inn til mormor. Det ligger 73 år mellom videosnutten og erindringen av min første sykkeltur. Nå er sykkel, hjelm og gode klær en selvfølgelighet for ei jente på fem år. Da jeg var barn måtte jeg hver gang jeg ville ut å sykle trygle og be om å få låne en sykkel. Og sykkelhjelmen var ennå ikke oppfunnet. Nå er det vår. Reidun har vært hos sykkelmakeren og fått pusset opp sin sykkel og er allerede ute og tramper. Jeg tør ikke be om å få lånene den. Ikke til en bitte liten tur engang. Her i gata er det en eldre herre som daglig er ute og sykler. Han er eldre enn meg, Sykkelen har tre hjul. Jeg går fortsatt rundt å tror et jeg , om en stund, vil komme meg opp på en ordinær tojuling igjen. Men det må bli på en damesykkel i så fall. Og turen må kun gå rundt kvartalet her. Det er jo vår, ikke sant?