HARRY ER FUNNET Et letemannskap fra forsvaret, med hunder, fant Harry i går, fire kilometer fra rastestedet. En skiløper mente han hadde sett noe som burde undersøkes, men de fant han ikke der. Men femti meter bortenfor lå han. Han hadde skiene fastspendt til føttene, og han holt i stavene. Han lå med fronten ned og det var ikke tegn til at han skulle ha gjort noe for å komme på beina. Det er lett å gjette at Harry falt død om, mest trolig av hjertestans. Nå vet vi det. En ung mann, bare så vidt fylt femti år, er død. Nå slipper vi å håpe at han ble forvirret og tok seg inn i ei hytte langt, langt fra stedet de fant ham. Han var nemlig en fysisk sterk mann. Døden kommer av og til så brått. Både far og hans tre brødre døde brått, som når et lys blåses ut. Men Harry var en fysisk sterk person. Ingen ville trodd at døden skulle komme til ham på denne måten. Nå har hans kone og datter fått beskjed. Nå starter sorgen. Vi som kjente ham fra hans tenårstid husker ham med stor glede og takknemlighet. De var tre gutter som gikk på Kvås folkehøgskole og som ble enige om å søke seg inn på Kvitsund Gymnas. De ble etter hvert en kvartett som holt sammen i tykt og tynt. De fartet i fjellet til alle årstider og lærte mye om å klare seg ute under skiftende forhold. Selv nå, så mange år etterpå, møttes de for å friske opp minner og ferdigheter fra ”gamle dager”. Siste gang møttes de hos Harry, og slik jeg oppfattet det, hadde det vært et herlige ”guttemøte”. Neste gang de møtes er ved Harrys båre. Denne gang blir det sorgen og savnet som vil prege dem. Jeg har i fantasien vasset rundt i djupsnøen på leiting etter denne gromme gutten. Nå er han funnet og jeg kjenner en stor lettelse selv om han ble funnet død. Nå kretser tankene mine rundt alle dem som var glad i Harry, og det var mange flere enn hans nærmeste familie.