ALLE MINE PENNER

Jeg føler jeg alltid har levd med en penn i hånden, i alle fall i umiddelbar nærhet til min høyre hånd. Vanligvis følte jeg meg naken hvis jeg ikke hadde enn penn og et papir i nærheten. Der ordene ble ubehjelpelige var pennen en suveren erstatning. Ble jeg spurt om veien, og den var litt vanskelig å forklare, hentet jeg fram en penn, og en skissebok jeg alltid hadde i lommen, og tegnet lett et forståelig kart, som var bedre enn tusen ord, og ga den veifarende. En skisse glemmer man aldri, men en muntlig beskrivelse kan man ha glemt så snart man snur ryggen til. For mange år siden bar jeg fire penner, eller blyanter i jakkelommen. En trykkblyant, to filtipp penner og en fyllepenn. Først var det en trykkblyant nr. 5 med et lager av bly under trykkmekanismen. Så hadde jeg to penner med filtspisser, gjerne nr 5 og 7. De var suverene til å lage hurtige pennetegninger med. Det dumme med disse var at de gikk tomme for tusj, så det var viktig å ha et lite lager., om ikke i lommen. Men slike tusjpenner er ferskevare, så for mange på lager var ikke lurt. Jeg har aldri likt kulepenner! De er av og til nødvendig, særlig når det skal tas kopi av underskriften. Jeg fant sjelden en kulepenn hvor blekket fløt behagelig, og det var unødvendig med press. Jeg arvet imidlertid en av fars kulepenner, en kostbar en med store blekkpatroner. Den var i mange år en av pennene i lomma mi. Men så en dag var den forsvunnet. Jeg sørget den pennen. I min første tid som prest brukte jeg alltid fyllepenn, en med blekkpatroner. Disse ville jeg aldri låne bort til andre for pennesplitten ble formet etter min skrivestil, den ble rett og slett slipt ned, sakte men sikkert, til den var en stor fornøyelse å skrive med. På den tiden skrev jeg alle mine manuskripter med fyllepenn. Jeg hadde selvsagt en skrivemaskin, men en preken, eller en tale, måtte formes for hånd. Det var håndverk. Det skjedde alltid noe mellom meg og papiret som pennen måtte formidle. Pennen ble på mange måter min andre stemme. Jeg så at min venn, Gordon Johnsen, brukte fyllepenn når han undertegnet brev etc. Jeg følte straks et slags fellesskapskap gjennom det at vi brukte samme skriveverktøy. Da han døde besøkte jeg en dag hans kontor ved Institutt for sjelesorg. Der så jeg en hel liten samling av hans gamle fyllepenner. Jeg ønsket meg en av disse, men jeg spurte aldri om å få en. Jeg tror ikke jeg ville kunne skrive med den. Jeg måtte bare ha oppbevart den som et lite klenodium. Etter hvert har lommepennene mine forandret karakter. Jeg begynte å gå med kalligrafpenner i lommen, en til å skrive vanlig tekst med, og en til majusklene. Jeg ble tidlig tent på kalligrafien. Jeg kjøpte bøker og ble aldeles fascinert av hvor fantastisk kaligrafene mestret skrivekunsten i middelalderen. Jeg trente på de forskjellige skrifttypene, men valgt til slutt én som passet for min hånd. Den benyttet jeg meg av når jeg skrev adresser, gratulasjonskort enkle brosjyrer og invitasjoner. Statsminister Kaare Willok fikk en invitasjon til innvielsen av orgelet i Første Metodistkirke, Oslo. Jeg takket ham for å avsette tid til dette. Da tok han opp av lommen innbydelsen og sa: Det er svært vanskelig å si nei takk når en får slik vakker invitasjon. Dessuten var det jo hans svigerfar, orgelbygger Jørgensen som hadde bygget orgelet. Jeg hadde planer for min kalligrafi, men også det tok slutt da sjukdommen innhentet meg. I alle årene jeg drev mitt firma kalligraferte jeg navn og adresse på all forretningskonvoluttene. En gang fikk jeg telefon fra en kjent skipsreders sekretær som på vegne av skipsrederen gjerne ville vite hvor jeg hadde kjøpt skrivemaskinen med den vakre skriften. Det var litt flaut å fortelle at det var min personlige skjønnskrift. Nå er det lenge siden jeg har hatt en penn i jakkelomma, og minst like lenge siden jeg tegnet skisser eller kalligraferte konvolutter. Håper den gode tiden kommer tilbake hvor jeg kan stille i full rustning.