ALENE MEN IKKE ENSOM Den første gang jeg stanset ved denne formulering var i et intervju med dronningen av Nederland. Hun var alene på toppen av stigen, alene når kvelden kom, alene i sengen og alene når hun sto opp til dagens dont. Likevel var hun ikke ensom. Nå kan man si at hun hadde hele hoffet rundt seg til enhver tid, men det var ikke på dette planet hun tenkte. Midt i hennes alenehet var hun ikke ensom. Hun pekte på en annen dimensjon, og det var troens dimensjon. Troen på at Gud fylte hennes indre med kvaliteter som overvant følelsen av ensomhet. Ja, men dronningens alenehet kunne hun lett overvinne ved å ringe i sin bjelle, for det var alltid tjenere som sto parat til å tilfredsstille hennes behov. Troen på Gud ble nærmest som en luksustilværelse for dronningen, vil man kunne si. Nei for henne var troen det som overgikk alt. Den fylte henne med et rikt indre liv som ikke på noen måte kunne sammenlignes med hennes fyrstelige bekvemligheter. Fruen i huset dro på ferietur til Kreta i selskap med vår datter og henne datter. Reidun var nok litt redd for om jeg ville klare meg i min ensomhet, men faktum er at jeg ikke har følt meg ensom et øyeblikk. Nå ser jeg bort fra alle som har ringt og sendt sms’er og kommet på besøk. Det er mange timer av døgnet hvor jeg in facts er helt alene . Ja, jeg lengter faktisk etter å være det. Å være alene er ikke noe problem for meg. Slike stunder bruker jeg som regel til forsenkning. Jeg faller inn og ned i meg selv. Jeg er jo utrustet med evnen til å fantasere, og slike kontemplative prosesser kan fantasien arbeide med mennesker men også abstrakte fenomener. Jeg har elleve barnebarn og tre oldebarn. Disse besøker jeg ofte under slike situasjoner. Jeg kan, for eksempel, la tankene mine dreie seg om én person. Da kan jeg bli hos vedkommende lenge og berøre viktige sider ved vedkommendes liv og virksomhet og mitt forhold til denne. Sånn har jeg hatt det lenge. Jeg oppdaget tidlig at denne evnen har ført meg i kontakt med mennesker som har samme evnen. Jeg husker en lege, egentlig en tidligere pasient, som ringte meg en dag og spurte litt brydd: ”Hva er det du driver med? Jeg får ikke fred for deg. Jeg kan nevne klokkeslett da jeg følte aktiviteten påtrengende”. Jeg kunne da fortelle ham at jeg hadde vært alene og benyttet tiden til forsenkning, og at han dukket kraftig fram i min bevissthet. ”Jeg merker slikt sa han”. Og det slo nesten aldri feil. Tenkte jeg på ham over tid, vips så var han på tråden. Dette merkelige var ikke merkelig, verken for ham eller meg. Det var bare slik det fungerte mellom oss. Nå er jeg urolig for ham, for han har ikke ringt, og det til tross for at jeg har tenkt på ham mange ganger. Dette har fått meg til å tenke på at han under siste samtale sa et noe underlig farvel. Har han bare skrudd av forbindelsen, eller er han død? Hva enn som har skjedd med ham har vi hatt denne forunderlige kontakten, som ligger på et helt annet plan enn folk vanligvis har kontakt. Ingen av oss så på dette som noe merkelig. Vi var begge nysgjerrige på tid og sted. Regelen var at han ringte. Det passet seg lissom ikke at terapeuten ringte sine pasienter flere år etter at de var innlagt i sykehuset. Det forsto han godt. Han ble mer og mer åpen og fortalte en gang at den eneste trygge kontakten han hadde med mennesker, var den han hadde med meg. I løpet av mange år svingte den fra bitterhet og irritasjon over ”dårlig” hjelp til dyp takknemlighet over den hjelpen som lå i min stabilitet overfor ham. Han skrev lyrikk, aldeles utmerket lyrikk, som han ba om å få lese for meg. Det hendte også at han ba om å få synge ei vise for meg. Også det gjorde han utrolig bra med sin mørke, rusten stemme. Han sang om smerten ved tapet av sin elskede, og sin ensomhet. Men til slutt klarte han å slippe taket. Da ble han en vennlig gammel man, som aldri følte seg ensom der han bodde alene i et rom på aldershjemmet. Nå er hun for lengst kommet hjem. Hun forteller med glød i stemmen at han har vært på Spingalonga. ”Hadde jeg ikke lest boken ”Øya” på forhånd ville jeg fått lite utbytte av den turen. Spingalonga er den øya like utenfor kysten av Kreta hvor spedalske ble plassert. Spedalskhet er ensomhetens sykdom. Kolonien på Spingalonga ble nedlagt på midten av femtitallet, og er nå kun en turistattraksjon.