Harald alias Dittedatten er død

Han ble født i Sagabrakka tidlig på høsten det året tyskerne okkuperte landet vårt. Hans fem første leveår ble derfor preget av krigen, av lite mat og streng rasjonering. Han var et usedvanlig vakkert barn med svart hår og mørke øyne. Vi kom til å få et helt spesielt forhold til hverandre lillegutten Harald og jeg. Det måtte være helt mot slutten av krigen, eller kanskje like etterpå. Han var rundt 4 – 5 år og jeg 12 – 13. Vi bodde øverst i Pålsebakken, og Harald bodde sammen med sin familie i ”Grisehuset”, det vil si det som i sin tid var grisehus da hele Pålsetoppen var amtsgård. ”Grisehuset” ble bygd om til to leiligheter og et snekkerverksted. De hadde ikke et annet sted flytte da Sagabrakka brant ned den 6. Januar 1943. Harald Ragnar var en snill gutt. Vi kalte ham bare Dittedatten – det skulle vel på hans språk bety ”lillegutten”. Brødrene hans var for store for ham, men harehunden ”Bella” ble hans trøst og lekekamerat. Den dagen jeg husker, med stolthet og mye angst var da det hadde samlet seg masse mennesker på perrongen til Nerdrum stoppested. De ventet på lokaltoget fra Lillestrøm som pleide å komme ved halv seks tiden. Stemningen var god inntil noen skrek opp. Hurtigtoget til Stockholm ble, helt uvanlig, sendt føre lokaltoget. Og det kom i dundrende fart. Da var det noen som så Harald sitte fredlig mellom skinnene og grave i grusen. Alle så for seg ulykken og alle skrek høyt: Redd gutten! Det var visst bare jeg som beholdt besinnelsen, for jeg hoppet fra plattformen og ned i skinnegangen, grep gutten under armene og dro ham ned i grøften mens toget tutet kraftig og for forbi, og fortsatte å kjøre videre. De så vel i speilet at alt gikk bra. Folket på perrongen var helt sikkre på at toget hadde tatt oss begge to, for de hylte og viftet med armene. De hadde ikke sette oss i den dype grøfta. Jeg lå nemlig fortsatt oppå gutten og knuget ham ned i grumset. Jeg forsto at faren var over først da Harald sparket og hamret med armene og sa: ”Hjelp! Jeg får ikke puste”. Jeg slapp ham løs, og han kravlet opp av grøfta og ble tatt opp på perrongen av en av sine egne. De klappet ham og godsnakket med ham og gledet seg over at han var i live, og helt uskadd. Det som forbauset meg var at ingen brydde seg om meg. Jeg hadde vitterlig, med livet som innsats, berget gutten fra den visse død. Nei, ingen sa to koselig ord til meg. Ikke engang Harald, han var både sur og sint på meg lenge. Det hadde gjort vondt å ligge der, under meg, i grøfta, uten å forstå hva som foregikk. David var slem. Det nyttet ikke å prøve å forklare ham at David var snill, den aller snilleste på hele perrongen. Med fare for sitt eget liv hadde han hoppet ned mellom jernbaneskinnene og berget deg like før toget villa ha kjørt over deg. Jeg vet ikke om Harald kom helt over den situasjonen. Han hadde ikke sett toget og var helt uvitende om den faren han var kommet opp i. Han husket bare at jeg lå oppå ham og holdt ham rundt hode og knuget ham ned i grøfta. Alle var lykkelige over at Harald ble berget fra togulykken. Men ingen, ikke en eneste en, hadde vett til å takke guttehvalpen som satte livet inn for å berge ham. Akkurat det smertet meg lenge. En annen forestilling har også smertet meg lenge: Hva ville skjedd med gutten hvis jeg ikke hadde hoppet ned fra perrongen og reddet ham? Jeg kan se det for meg: I susende fart ville toget kjørt på den vesle vakre gutten og dratt ham langt bortover skinnegangen som en blodig sekk. Men det skjedde ikke. Harald fikk leve helt til han ble 72 år gammel. Jeg visste at han utdannet seg til frisør og at han sluttet i faget etter noen år og gikk inn i bokbransjen. Han solgte bøker. Jeg vet ikke hvor mange han fikk lest, men jeg vet at hvis jeg ønsket en bok så skaffet han meg den på kortest mulig tid. Sinnet hadde rent av ham for lenge siden. Harald var en snill gutt, ja et særdeles ordentlig og godt menneske. Jeg likte alltid å møte ham og ventet i butikken til han kunne ekspedere meg. Da utvekslet vi ord om familiene og personlige skrøpeligheter. På den måten holt vi oss underrettet om slekta. I går var Rælingen kirke nesten fullsatt av folk som sa ham farvel. Han hadde mange i slekta, venner og kolleger som spesielt hedret ham for hans omsorg og hjelpsomhet. Var jeg årsaken til at Harald fikk leve så lenge? Nei, jeg har aldri følt et spesielt ansvar for hans liv. Vi hadde et ønske om å møtes og snakke om billedkunst og knivmakerarbeid. Han døde midt i livet i et kjøpesenter i Sverige under en ferietur. Jeg tror jeg har mistet mye fordi jeg ikke benyttet anledningen til å lære ham bedre å kjenne.