ANGST ELLER FRYKT?

Jeg har beskrevet forskjellen på angst og frykt slik: Angst er å være redd en fare jeg ikke kan beskrive. Frykt er å være redd det som kan oppleves farlig. Fobi er å være redd det jeg tror er farlig, men som vanligvis ikke er det. Det de har felles er opplevelsen av frykt eller redsel. Smerteopplevelsen kan være like stor hos alle tre, ja den kan være lammende. Hva er da angst for døden? I følge Freud er den opprinnelig, tilstede i alle mennesker fra fødselen, og det som bestemmer over livet vårt så lenge vi lever. Den er en av de to grunndriftene (tanatoi og libido), det som bygger opp og det som bryter ned. Hos normale mennesker dukker sjelden disse fenomenene opp i dagen. Man lever sitt lange eller korte liv uten å ha et bevisst forhold til dem. Jeg erkjenner åpent at jeg har slitt med en fobisk angst helt siden jeg var lite gutt. Jeg er redd for hunder. Det vil si, jeg var redd dem, men angsten for hunder generelt ble helbredet av Rex, hunden til min venn Hans Jørgen. Det var en stor setter, som når vi kom på besøk, møtte meg med ”vennlighet”. Den fant ut at den hele tiden ville ligge ved mine føtter, og på turer i marka fulgte den meg og ikke herren sin. Det ble etter hvert en ubeskrivelig trygghetsfølelse å oppleve Rex’s hengivenhet. Den var så åpenbar at den irriterte ”herren”. Men Rex hadde en misjon. Han skulle gjøre meg trygg på hunder, og det klarte han. Selv sjæfere, som var opphavet til min fobi, møtte jeg etter hvert med større trygghet. Snuser hunden min angst, og jeg går mot den likevel, legger den seg ned og underkaster seg. Fobier er relativt enkelt å helbrede. Jeg benyttet meg av en teknikk som het flooding. Pasienten forteller meg alle situasjonene som vanligvis fremkalte angsten. Jeg dannet meg et bilde av hvordan angsten angrep pasienten. Så avsatte jeg en time og fortalte at i denne skulle vi gå igjennom angsten, at pasienten måtte være forberedt på en fæl time. Så kom timen, og jeg hadde satt sammen en historie av alle de elementene pasienten hadde gitt meg. Så fortalte jeg historien, og på de traumatiske stedene overmannet angsten vedkommende. Verst var angsten for mannens død. Han ”døde” i historien og pasienten måtte gjennom alt som var forbundet med begravelsen. Hun gråt så hun ristet. Så sa jeg til henne. Nå har vi til og med begravet ham på kirkegården. Intet verre kan hende deg. Du har gått tvers gjennom angsten. Nå skal du få slappe av og få en premie: Nede i hallen står nemlig din mann og venter på deg. Hun trodde meg ikke og fikk sitte ned og roe seg og hente seg inn. Så gikk hun nølende ut Jeg hadde avtalt med mannen at han måtte stå i hallen og vente på henne på det avtalte tidspunktet. Da hun kom ned trappen og fikk øye på ham, sprang hun mot ham og kastet seg rundt halsen hans og gråt av glede. Fra dette øyeblikk forsvant angsten for aldri å komme tilbake. Hun ble et nytt og fritt menneske som kunne satse på sin egenutdannelse, og de hadde nå frihet til å studere, endog i et annet land. Verst var den frittflytende angsten, den som ikke kunne føres tilbake til en påtagelig hendelse, men som duket opp når man minst ventet den. En ulykke for pasienten, men sannelig også for familien. Jeg innrømmer at det har vært vanskelig å behandle denne type angst. Jeg hadde ikke rett til å skrive ut medisiner og var derfor handycapt fra å yte medikamentell behandling. Ville jeg gjøre noe måtte jeg følge pasienten inn i angstens helvete med et håpets likevel. Å få pasienten til å snu blikket mot dette ”likevel”, og bort fra alle de vonde erfaringene. Og selv når de veltet frem lå håpet i dette fantastiske ”likevel”. Jeg hadde brukt to år på å lirke en pasient ut av sitt hjem og til å reise til sykehuset hvor jeg jobbet. Hun kom sammen med sin mann. Hun var en intelligent og flott kvinne, men helt slave av angsten. Behandlingen strakk seg over flere uker og til slutt følte hun seg nærmest helbredet. Da fikk hun en somatisk sykdom, og den somatiske legen ville legge henne inn på sykehus. Da dukket angsten opp igjen. Jeg ba legen annullere søknaden og gi pasienten den somatiske behandlingen som var nødvendig. Han turte ikke å bære dette ”store” ansvaret på sine egne skuldre og nektet å annullere søknaden. Jeg måtte nå innkludre sykehusinnleggelse i psykoterapien, og lyktes heldig vis med det. Til slutte kunne hun utskrives ut til hjemmet. Undertiden skrev jeg i ”Søndgshilsen” en artikkel om ”likevel”. Denne kom til å bety mye for henne. Når hun sto på terskelen og ikke turte gå i butikken leste hun artikkelen, og fikk mot til å gå likevel. Artikkelen lå i vesken hennes som en forsikring mot angstanfall ute blant folk. Vissheten om at den lå der gjorde det unødvendig å ta artikkelen fram og lese den. Hun kunne den utenat. Hun skrev til meg og fortalte at hun mestret angsten og hadde gjort store forandringer i livet sitt. Husk, du er større enn angsten.