PASS DEG FOR GAMLE MENN

Levi Fragell skriver i dag i Vårt Land om små barn og gamle menn. Hva har skjedd med oss? Før i tiden kunne gamle menn stanse ved et lite barn, smile til det og klappe det på hode uten at andre sa noe annet om dette enn at det var vakkert. Gjør man det i dag blir man sette på som en potensiell overgriper. Hva er det som gjør at noen titalls forskudde overgripere kan forandre et helt samfunns væremåte? Det er riktig at foreldre skal holde et øye med barna sine, men når de ikke kan skille mellom en gammel manns kjærlighet til barn og overgriperens skumle hensikter, da får vi et paranoid samfunn. Jeg trives bedre i dialgog med barn, enn med voksne. Grunnen er enkel å forstå: Det er så sjelden en dialog med voksne er uten preg av kokurranse, skryt og betydningsfullhet. Vis a vis et barn er alt slikt borte. Helt enkle tanker, og opplevelser deles og gir oppmuntring. Jeg er ikke så ofte ute blant folk lenger. Men de gangene jeg sitter på et venterom og det er barn tilstede, opplever jeg de sikter seg inn på meg. Kanskje for mitt fyldige hvite skjegg, som kan minne om julenissens, eller i alle falle om noe litt annerledes. Kanskje bare fordi jeg smiler til dem og ser dem i all travelheten. Vi gikk en dag søndagstur i ”Modum skogen” da vi møter et ungt legepar som var ute med sin lille sønn. Vi voksne ble stående å snakke med hveranre mens guttungen dro i mammans kåpe. Det var helt tydelig at han kjedet seg.Plutselig får jeg lyst til å huke meg ned til hans plan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men jeg tenkte jeg skulle sende et av mine varmeste smil inni det trill runde guttefjeset og se ham rett inn i øynene. Først ble han litt forbauset, men plutselig begynne han å å hoppe opp og ned og danse en vill dans. Da blir mor forvirret og sier: ”Slik har han aldri oppført seg før. Jeg vet ikke hva det går av gutten!” ”Det vet jeg. I dag har han fått en voksen venn!” Det stemte godt, for hver gang jeg gikk forbi ”Huset på haugen”, hvor han bodde, kom han stormende ned skråningen så det spraket i lauv og kvister. Så stilte ha seg opp rett foran meg og sendet et nydelig smil opp til den høye mannen. Men før jeg fikk sagt et eneste ord var han på vei oppover skråningenigjen. Voksne mennsker og gamle menn er ikke farlige for unger. Når alt funker ordentlig er vi trygghetspunkter langs de smås vei til eller fra barnehagen. Det hender ungene på gata stanser og spør meg: ”Er det sant at du maler bilder der inne i det lille huset?” ”Ja, det er helt sant!” svarer jeg. ”Kan vi komme inn å se?” ”Ja, gjerne!” svarer jeg. Og når de haster inn i atelieret gisper de av forundring og går rundt å peker på bildene. ”Har du malt det? Og det? Og det også? Å det var fint” ”Takk for besøket” sier jeg og vips er de ute igjen. De hilser på meg når jeg møter dem i gata, og de holder orden på støyende leik, for han gamle mannens skyld. Jeg skulle gjerne sett at de både titt og ofte banket på døren min for å se bilder, men jeg føler at de har fått høre at det må de ikke gjøre. De skal passe seg for gamle menn. De kan være farlige. Nå er det bare Reidun og jeg, og Evensen, som bor i dette miljøet. Alle de andre gamle har enten dødd eller solgt sin ville og flyttet i leilighet. Unge familier flytter inn og fyller hagene med skrik og skrål, liv og leik. Men vi gamle, som er tilbak, får ikke dele gleden med barna. Vi er noen suspekte og potensielle overgripere. Trist, for livet fungerte ikke slik da jeg var et barn. Jeg husker alle de gangene jeg satt ved siden av gamle Ludvigsen på benken hans, foran det gamle huset hvor han bodde, og hørte på eventyrlige historier fra den gang han var sjømann og seglet verden rundt. Endog historier jeg ikke turte gjenfortelle ti mor og far. Men var Ludviksen en farli mann? En potensiell sædlighetsforbryter? Nei, han var naboen vår med alle historien.