fredag, oktober 05, 2012

PÅ TUR MED JONNY

Vi juger masse når vi er sammen,min fetter og jeg, men ingen kan ta oss i løyn. Det ble en slags kommunikasjonsstil som vi antok at alle ville forstå, og akseptere. Når vi snakket om den digre laksen vi fisket oppunder Bingsfoss, så vet alle at dette er ”jug”. Det går nemlig ikke laks i Glomma så langt opp. Men det føles deilig å kunne skryte av beistet vi brukte så lang tid på å få opp i båten. Jug? Ja, særlig, for vi har aldri rodd så langt opp i Glomma. Hva skulle vi der å gjøre, om ikke for å fiske laks? Og sier vi at vi dro en rugg av en torsk, så er vel det sant på sett og vis, men gjørsen er en større bror i abborslekten. Vi underholt oss med ”jug”. Dess grovere dess bedre. Selv de overdrevne oppfinnelsene var spennende i seg selv. Vi gikk gjerne i skogen. Ofte lange turer. Ofte for å fiske. Vi likte å fiske med stang og dupp og ei klyse med meitemark som agn. Det var i alle fall tryggest med tanke på at fisken beit. Men vi ble aldri helt enig om hvordan vi skulle tilberede fisken. At den skulle stekes i godt smør kranglet vi aldri om, men om den skulle fileteres eller stekes hel med einerbær i buken, ble vi aldri enige om. Saken ble løste ved at vi gjorde begge deler. Og Jammen var det godt. Vel kokte vi kaffe, men best smakte det med varm buljong og Sætre kjeks. Det kunne ikke gjøres enklere. Og ikke smakte det bedre heller. Under krigen fikk vi kjøpt fiskekaker i aluminiumsbokser. Tomboksene tok vi vare på for de funka bra som kjele, men tålte ikke for sterk varme. Den kunne også brukes i stedet for kasteslukstang. Vi bare vindet snøre rundt boksen, festet en sluk til det og heiv det uti, og sannelig kastet vi langt. Da vi snurret inn snøret fikk sluken en fin bevegelse som lokket til seg fisk. Peaktisk og grei. Alt fikk plass i boksen. Det var i grunn ikke moro å juge om fisk, for det gjorde alle de andre også, og påsto det de sa var sant. Jeg husker godt tonen mellom oss. Vi humret og lo mest hele tiden. Jeg gjenfortalt med innlevelse alle de vitsene jeg snappet opp fra Det Beste. Jeg husker ikke helt hvor Jonny fikk sine vitser fra, men han jobbet nærmere ”gutta på gulvet” han enn jeg. Så det var vel derfra. Jeg husker de små historiene nederst på siden, som var som fotnoter. Prismer og paradokser het en spesiell gruppe. Vårt vennskap var som prismer, gjennomsiktig og fargerikt, og vår kommunikasjon var fulle av paradokser. Men det brydde vi oss lite om. Vi ville helst le. Selv i kirken var vår sans for humor levende, og det var ikke alltid så lette å leve med. Det var noen framtoninger som alltid vekket latter, for ikke å snakke om vitnesbyrdene. Enkelte var så personlige at vi med litt fantasi kunne høre det knirket i sengehalmen når enkelte la ut sin store kjærlighet til sin kone. For det var egentlig ingen grenser for hva et vitnesbyrd kunne romme. Det som betydde noe var at det var personlig, og at man hadde frimordighet til å avlevere det. Jonny og jeg konkurrerte om å være førstemann til å reise oss når presten annonserte frie vitnesbyrd. Noen ganger var vi så kjappe at vi faktisk ikke hadde kommet på noe å si. Men vi hadde lært at det holt lenge med å si: Jeg er så glad at jeg er frelst. Et slikt vitnesbyrd beveget i alle fall de gamle metodister. Og det var vel vitnesbyrdene, heller en vitsedialogene, som fikk menigheten til å anbefale oss å studere teologi. Jeg søkte ganske snart, og reiste til den tologiske skolen i Göteborg. Under reisen ba jeg Gud fri meg fra humoren. Jeg var redd den ville ødelegge hele studiet. Det skulle jeg ikke gjort. På Överås, som skolen het, var det humoren som var krumtappen i elevmiljøet. Jeg ble oppfattet som en ung, og litt kjedelig mann uten humoristisk sans. De skulle bare vite, tenkte jeg. Men jeg var likevel hjernen bak de mest humoristiske sprell som ble utført i det miljøet, men andre utførte sprellene, som en sen kveld da orgelet begynte å spille helt av seg selv, og skremte vettet av en av studentene som satt i samme rom for å lese lekser. Men Jonny ventet og ventet, ja faktisk til han ble pensjonert, før han begynte på sprestestudiet. Han fullførte det også, ble vigslet til pastor, men rakk ikke å få den formelle presteordinasjonen før han ble for gammel. Nå er vi blitt gamle. Han er noen få måneder eldre enn meg, men et par år sprekere til beins. Det hender vi juger litt når i møtes, eller i SMS’er vi utveksler. Vi har utviklet oss helt forskjellig. Om det skyldes vår vei gjennom livet, eller genene diskuterer vi ikke. Han har i alle fall beholdt sin folkelige evne til å ”jabbe skitt” med gutta på golvet. Han ringer og spør om jeg er stemt for en tur i skogen, men de er det blitt langt mellom etterhvert. Jeg syns 100 meter er en litt for lang distanse, så det blir helst de atten skrittene mellom hovedhuset og atelieret jeg begir meg ut på, men den turen klarer jeg og er lykklig for det. Jonny reiser gjerne til Spania et par ganger i året. Der er han sjelesørger, predikant og alt mulig mann ved en institusjon som Betanien har bygg for rekonvaliserende bergenser. Han forsyner meg jevnlig med informasjoner om badetemperaturer i svømmebassenget, og på terrasse, hvor han mottar den første hilsen fra solen som stiger opp i Øst.

Ingen kommentarer: