PROKASTING

Det har dukket opp et nytt begrep i managing. Ordet er nytt, men alle kjenner innholdet. Danskene kaller det overspringshandlinger, og det forklarer det nye ordet best. Man hopper (springer) elegant over de handlingene man burde gjort, med god hjelp av andre ikke fullt så betydningsfulle handlinger. Jeg vet inderlig godt at jeg burde komme i gang med å male, men jeg hopper over denne handling ved god hjelp av uholdbare unskyldninger eller ved å gjøre noe annet som tilsyelatende er viktig. Jeg skriver på min IMac. Jeg vet godt at hvis jeg skal kunne svare ærlig på min evne til å male må jeg først prøve å male. Hva skyldes så frykten for å prøve? Kan det være at jeg faktisk vil kalere det? Og i så fall, hvorfor gjør jeg det da ikke? Er det fordi jeg setter meg i en helt ny livssituasjon? Det kan ikke ha noe med frykten for å miste trygdepengene å gjøre, for de har jeg aldri hatt. Jeg er pensjonist på det trettende året. Jeg vil få min trygd okke som. Kan det kanskje ha med frykten for å stå fram som en mislykket maler? I så fall har jeg et galt fokus for denne virksomhet. Jeg har hele tiden ment jeg maler fordi jeg føler et indre behov, en indre drift som mest kan minne om et kall. Hva jeg skaper er i grunnen underordnet. At jeg skaper er det viktiste. Ja, slike kan jeg filosofere, men sannheten er at å skape bilder er dypt knyttet til min selvforståelse og min selvfølelse. Hvis folk liker min kunst liker de også meg. Liker de ikke min kunst, vel – så liker de heller ikke meg. Det vil være fælt å erkjenne at jeg ikke våger å stå fram som den jeg egentlig er av frykt for å bli mislikt, eller endog avvist. Ved å være uvirksom slipper jeg disse opplevelsene. Men hva blir det da av kvaliteten, jeg mener livskvaliteten? Jo, jeg setter meg selv på vent. Noe må skje som gjør at jeg trår inn i ringen av levende, arbeidende mennesker igjen. Og dette som skal skje opplever jeg må komme utenfra. Det er dette som er den store hemsko, for jeg vet like godt som Søren Kierkegaad at jeg som har fått livet, er forpliktet til å leve det. Det finnes altså intet svar i et enten eller. Å stå mellom et enten, eller et eller, er det samme som å stå dirrende mellom to poler. Det ender med at jeg brenner opp av passivitet. Det er altså ikke hva jeg velger som blir det avgjørende, men at jeg velger, og at jeg gjør det i dette nu. OK, men først må jeg ta imot Annar Aasheim. Etter det må jeg kunne trekke fram det store staffeliet og sette det midt på gulvet, og finne fram de bilder jeg er mest misfornøyd med, for så å lage en ny plan for hva jeg kan gjøre med dem, så de blir riktig gode bilder. NB! Er det siste jeg har skrevet et eksempel på ”Prokasting”? Jeg slutter å skrive her og går nå rett bort til staffeliet for å gjøre det istad for oppgaven jeg vet at jeg ikke kan hoppe over. Nå står staffeliet der det bør stå, og jeg har hentet fram kontor-stolen som skal gjøre det mulig for meg å forflytte meg uten de helt store anstrengelser. Jeg har gått rundt i atelieret og studert en del av bildene fra sitste utstilling. Det er viktig å velge riktig bilde for det vil lede meg inn på et bestemt spor, og så får jeg både se og føle om om jeg er på bølgelengde, eller om mitt indre vil trekke meg i en annen retning. Men tenk om jeg trekkes bort fra uttrykket og går en ny vei, en som til nå har vært skjult for meg? Jeg hadde lyst til å skrive ”fremmed for meg”, men så tok jeg meg sammen. Min vei er ikke fremmed for meg, bare skjult. Jeg tror at ”veien” er blitt vurdert mange ganger, men jeg har ikke gjort den synlig. Det føles så utrolig vanskelig å synliggjøre noe som er helt nytt for meg. Min usikkerhet gjør at jeg vil knytte meg til uttrykk som er kommet til syne ved andres arbeid. Jeg vil lissom være en av dem, i stedet for å være meg selv. Spørsmålet er om det finnes rester av en rå og kreativ originalitet i meg, og om jeg tør forfølge den. Er jeg kommet i den situasjon at jeg beregner kostnadene? Sannelig om jeg vet. Jeg vet ikke en gang hva slags kostneder det er snakk om. Skulle dette han en invirkning på min fysiske situasjon, vel så ville det jo være svært hyggelige kostnader. For ofte har jeg lurt på om det er de fysiske anstrengelsene som provoserer meg. Men det kan det vel ikke være. De er i alle fall ikke så svære. Det går bare ut på å løfte et lerret opp på staffeliet, presse ut maling på paletten og få fargene over på lerretet. Jeg kjenner jo til alle de fysiske bevegelsene fra før, og tør påstå at ingen av dem skremmer meg. Hvis jeg nå har et problem, så befinner det seg nok inne i meg. Men hva inne i meg skulle så disse problemene være? Jeg tro ikke de kan avslørers før jeg kommer i gang. Men heller ikke i dag ser det ut til at jeg kommer i gang. Jeg har imidlertid funnet hvilket bilde jeg vil starte med. Det er et ganske stor bilde som har en overveiende gul farge. Det ligger en horisontal linje en aning over midten. Den kan signalisere en strandlinje hvor det over linjen speiler seg så det under linjen er en slags gjentagelse av det som ligger over. Men det er ikke en korrekt og systematisk speiling. Jeg har sett på dette bilde lenge, og det gir meg ikke stort annet enn irritasjon. Spøsmålet er om iritasjonen vil påvirke meg under arbeidet. Heller ikke det får jeg vite noe om før jeg setter i gang å male.