PINSE VAR PORTEN TIL SOMMEREN

Mine foreldre var pinsevenner, som før sagt, selv om de ikke talte i tunger. Jeg vet ikke om de var like lykkelige over at vi ikke fulgte i deres spor, for de hdde det ikke godt som pinsenvenner. Fars kreative musikalitet og mors store omsorgsevner fant aldri plass innenfor det miljøets grenser. Det var en håndfull enkle ledere som satte dagsorden for hva som skulle aksepteres, og hva ikke. Pinsehelgen var spesiell for pinsevennene på Salem. Da var det stevne og full utfoldelse. Mor likte seg best på kjøkkenet, og hvordan far kom seg igjennom helgen vet jeg faktisk ikke, men han traff kanskje noen likesinnede fra andre menigheter. Det gikk ikke mange pinsehelger før jeg fant andre interesser. Det deiligste jeg visste var å dra på telttur med speiderpatruljen min. Ja, for det var min patrulje, det var jeg overbevist om. På slike turer skulle vi øve på ferdigheter jeg hadde lært i speiderbøkene jeg leste, og som ble rene oppslgasverk for min fritid. Vi hadde et samlingssted, og så la vi plan om hvor vi skulle gå. Det måtte være et lite vann eller et tjærn som ble målet, og så var det fram med kart og kompass. Vi ble ganske dyktige til å orientere oss gjennom skog og mark med kompasset rett innstilt. Det hendet vel aldri at vi orienterte oss feil. Vi ble ganske trygge. Jeg har skrytt av det før i en blogg, men en av gutta var han som senere ble Kong Olavs adjutant. Han fortalte meg dette en dag jeg holt foredrag på et Rotary-møte. Han fortalte også at orientering var blitt hans store interesse, og at han var engasjert i det nasjonale orienteringsforbundet. Ute på tur måtte alt gå ordentlig for seg. Om det så bare var å tenne et bål, så måtte det gjøres på rett måte, og alt etter hva vi skulle bruke det til. Når det gjaldt mat hadde jeg stor interesse for det, og tok ansvar for matlagingen. Å koke poteter var såre enkelt, men å lage kjøttkaker krevde litt mer innsikt, særlig når alt skulle gjøres fra bunnen av. Men selve steikingen ble gjort ved å regulere bålet under panna så det passet perfekt. Å komme seg over små åér og bekker ble en kunst som gutta måtte lære. Jeg hadde ideene og kunnskapene. Det var bare å sette lesingen ut i praksis, og det var ikke verre enn det. Vi ble kløppere til å bruke livlina, ikke minst til å kaste den mellom pinner, og som ikke skulle stå langt fra hverandre. Livalina i sekken min lå alltid sammenrullet på riktig måte i ryggsekkens høyre ytterlomme. Det var bare å hente selve posen opp, trekke ut litt line og kaste. Dette var viktig for å redde liv, for eksempel for noen som hadde gått gjennom isen. Pinsehelgen ble lissom åpningen til de store sommerutfluktene. På den tiden var det aldri noen som dro på sommerferie til hytta eller til syden, så alle turer vi arrangerte ble som regel en lykkelig og ny naturopplevelse. Sykkelen var et kjærkomment transportmiddel, men vi lasten den ikke ned med sidevesker og slikt. Forlot vi sykkelen, for å gå i vilde skogen, var ryggsekken vår eneste utrustning. Vi kunne gå lange turer, men vi ville alltid ende opp ved et skogstjern. Få ting opplevdes mer romantisk enn et bål ved stranda og speidersanger før vi dro glidelåsen opp og sovnet i soveposen. Men patruljeføreren og hans assistent satt gjerne litt lengre ved bålet og drakk buljong og spise Mariekjeks, før vi tok en tur rundt i leiren for å forsikre oss om at alt var som det skulle være. Vi har en solid speidertropp i kirken vår med dyktige ledere. Ofte har jeg hatt lyst til å slå følge med dem ut på tur, men jeg vet selvfølgelig at jeg hadde blitt en virkelig ubehagelig hemsko. En ting er å sitte her og drømm seg tilbake til ”gamle” dager, noe helt annet å ta seg opp på sykkelen. Den har jeg da også gitt bort. Selv bilen ser jeg helst at Reidun kjører. Men jeg kan fortsatt steike kjøttkaker.