Guds Ånd og min ånd

Da jeg var barn opplevde jeg at pinsehelgen var stevnedager for pinsevenner. Mor og far var pinsevenner. Folk kom med tog og buss, noen syklet, men de fleste kom gående på sine ben, som apostlene i sin tid. Salem var stevneplassen og det krydde av voksne og barn over alt. Her var latter, sang og tungetale. Mor med sitt store, kritthvite og nystrøkne forkle, sto på kjøkkenet og laget stevnemat. Far satt på plattformen og ledet sangen og musikken.
Jeg oppfattet Den Hellige Ånd som noe skummelt. Når den fór inn i folk ble de skremmende og rare, og skrek og talte ord jeg ikke forsto. Og så strakk de armene i været for å gripe tak i noe jeg ikke kunne se. Jeg likte ikke den hellige ånd. Men det kunne jeg ikke si, for da ble den bedrøvet. Og hvis jeg syndet mot den – ved å bedrøve den - kunne den bli så fornærmet at den ikke ville tilgi meg.
Gud kunne tilgi at jeg syndet mot ham. Og snille Jesus tilgav meg syndene mine ved å dø for meg på korset! Ja,selv dem som hånet ham og torturerte fikk hans tilgivelse. Men Ånden, huff nei, det var noe farlige greier.
Da Jesus fortalte sine disipler at når han dro fra dem skulle han ikke forlate dem farløse, men komme til dem, og bo i dem.
Har han holt hva han har lovet? Eller er det slik at han inntil nå ikke har hatt tid til å komme tilbake. Det er jo så ubegripelig mange ”rom” som skal settes i stand, og stadig nye kommer til.
Jeg har lurt på om Jesus holt sitt løfte om å komme tilbake til disiplene ved å sende en vikar, eller stedfortreder? Og at det skjedde bare noen få dager etter hans luftige himmelfart. Og at stedfortrederen var Ånden.
Jeg lærte fort hva som hendte da Ånden slo seg ned i disiplenes rufsete hoder og begynte å brenne. Rart at de ikke svidde bort håret---, Da ilden sluknet hadde den rukket å tenne disiplenes hjerter så de med stor frimodighet kunne erobre verden for sin store Mester.
Det er ikke så greit for en liten gutt med livlig fantasi å forstå alt dette merkelige med pinsen og Ånden. Men jeg forsto jo så pass at apostlene måtte lære å snakke språket til dem de skulle tale til om Jesus. Men på Salem var det bare nordmenn! Likevel talte de en hel mengde uforståelig ord. Noen fikk talen sin oversatt til norsk, og da ble den tre ganger så lang.
Etter hvert som jeg vokste til, og ble fortrolig med det skrevne ordet, opplevde jeg at også jeg var et åndsmenneske, og at min ånd kunne være både livlig og modig.
Guds ånd er en hellig ånd, fordi Gud er hellig. Min ånd er ingen hellig ånd, og jeg selv er langt fra hellig. Spørsmålet som etter hvert ble påtrengende var om jeg, gjennom min egen - men akk så skrøpelig - ånd, våget å henvende meg til Guds ånd.
Jeg våget! Og det første Guds hellige ånd fortalte meg var at jeg hadde alle barnets rettigheter, ja – at jeg var et Guds barn.
Det min ånd fortalte Guds ånd var hvor takknemlig jeg var som hadde en slik far som ville hjelpe meg med helliggjøring av min ånd.
Siden har jeg lært at Guds ånd er en hellig inspirasjon, og
i stand til å motivere meg til å holde alle rom i min sjels hus i proper stand, og at dette er et privilegium, og min private gudstjeneste.
Arbeidsutvalget i vår menighet har bestemt at vi ikke skal ha gudstjeneste i kirken 1. Pinsedag. I stedet oppfordres vi til å høre pastoren vår tale i en nærliggende staskirke 2. Pinsedag.
I dag – 1. pinsedag – kjører vi derfor til Blaafarveværket for å se hva gamle og nye åndsmennesker ved sin begavelser har skapt av vakre åndsverk.
God pinse til alle mine bloggvenner.