Tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og to svigerbarnebarn, og så Hanna på 2 ½ som skal bli søster til våren. Hun vi ha jentebaby. Ikke snakk om annet. Hun bestemmer. Og alle disse samlet er vår store livskapital. Og det er ikke noen overdrivelse. Hver enkelt er som en kostbar og funklende juvel. Alle er ulike, og alle er utstyrt med en utpreget evne til å glede oss.
Akkurat nå er det Kristina, 19 år, som gjøre dagene spennende. Etter hun sluttet på videregående, Framnes, har hun jobbet som en helt og bygd seg opp en kapital for en ”kloden rundt” tur sammen med en venninne. Med fornuftige reiseklær og en passe stor sekk på ryggen startet de turen fra Lillestrøm for en måned siden. Utrustet med telefoner og datamaskin gir de oss informasjoner opp til flere ganger i uka. Med blogger, fylt opp av festlige artikler og fotografier fra California, Hawaii, Fiji og nå Australia har vi en følelse at også vi får være med. De gjør ekspedisjonen grundig. De dykker i havet med maske og snorkel, og flyr i lufta med fallskjerm og jentehyl. De har sovet i luksus senger i Las Vegas og i hengekøyer i stråhytter på Fiji, og alt er bare helt fabelaktig. En natt sov de på gulvet i en stasjonsvogn uten underlag, men det var visst en ubehagelig erfaring. I februar avslutter de reisen. Da har de sugd til seg Østens mystikk på trampfart gjennom Thailand. Hvor har de motet fra? Hvor har de hanlingsdyktigheten fra? Når kloden rundt på 98 dager lar seg realisere av to tenåringer med sekk på ryggen, da fins det knapt en grense de ikke kan overstige.
Og jeg sitter her i min kelion og klikker meg stadig inn på bloggen deres i håp om ferske nyheter. Vi ser selvfølgelig fram til den dagen i februar da de ankommer Gardermoen. Kanskje får vi noen timer sammen før de farer hjem til Vestlandet. I mellomtiden tar vi selv en tur til Vestlandet for å feire jul med eldste mann i flokken og hans store familie. Og vi er helt sikre på å møte Hanna, som nå øver på julesangene. Du verden så fort hun lærer. Både tekst og melodi klistrer seg elegant fast til hennes følsomme nervebaner i hjernen. Ja snakk om rikdom!
2 kommentarer:
Til lykke med din dejlige familie! Hvordan skulle de kunne blive anderledes - elskede for deres eget værd og fulgt med stolthed!
Ja, og i så måte er vi i slekt. Takk, Charlotte.Ikke minst for dine fotos om "J"og"K" i bloggen din. De tøffeste oppgver jeg har foran staffeliet er de gangene jeg maler et Kristusportrett. Kommunikasjonen og berøringen er meget direkte, og kan være svært krevende.
Legg inn en kommentar