HAN MÅTTE SPYTTE I SJØEN.

Det var under tiden jeg var prest i Kristiansand at jeg støtte på legen og psykiateren Due-Tønnesen. De kalte ham bare Krai, så også jeg. Vi ble utrolig gode venner, enskjønt han var en god del eldre. Vi møttes ofte på hans kontor nede i Kvaderaturen og spiste lunsj sammen. Ofte bare kaffe og kjeks, ja og den obligatoriske appelsinen. Og så snakket vi fag sammen. Han doserte aldri sine kunnskaper, men spurte ofte etter mine meninger. Han styrket min selvfølelse betraktelig.
Krai var et rikt menneske. Han fant stadig på ting. Snart insisterte han på å ta Matti med seg hjem til oss til en hyggekveld. Vi var jo ikke uvant med gester og å beverte disse. Men det Reidun serverte virket så overveldende at Matti fikk prestasjonsangst. Krai tok med seg sin cello og spurte: Men hvor er piano? Jeg måtte forklare ham at vår lønn har gjort det umulig for oss å kjøpe piano. ”Klart dere skal ha piano”, sa han, og dagen etter sto et stort svart piano i stuen. Han hadde fått lånt et gammelt instrument av en musikkhandler nede i byen. Matti var en meget dyktig pianist, og nå kunne Kari få det akkompagnement han var vant til. De ble mange musikkvelder i presteboligen i Underhaugen. Krai sjenerte seg ikke for å ta med seg andre musikanter. Slikt forstyrret bare hun som sto for bevertningen. Men slike småting brydde ikke Krai seg noe om. Han var vant til Sætre kjeks og appelsin.
En kveld ble vi invitert hjem til dem, men Kari ringte opp samme dag og surte om de ikke heller kunne komme til oss, for Matti vet ikke hva hun skal servere. Det må sies at de var usedvanlige gjestfrie, men tanken på bevertning ga Matti prestasjonsangst. Kjeks, tea og appelsiner fikset hun greit, men ikke karbonade-smørbrød.
Alltid når vi besøkte dem måtte vi ut å gå en tur. ”Vi går en tur og spytter i sjøen”, var hans uttrykk. Vi gikk vel en halv times tid før vi kom til skogsvannet. Da gikk Krai og Matti begge helt ned til vannet og spyttet uti det. Vi sto og ventet på dem og tenkte ikke på at det måtte vi gjøre også. Krai snur seg mot oss og sier med alvor i stemmen: ”Dere må spytte i sjøen!” Uten å reflektere over det, spyttet vi begge i sjøen. Og nå kunne vi gå samme vei tilbake.
Jeg kom aldri til å spørre ham hvorfor han måtte ”spytte i sjøen”. Var han overtroisk? Var det et slags tvangsrituale? Hadde han blitt smittet av sine tvangspasienter, eller lå det noe helt annet bak. Samme hvor vi var, var det vann i nærheten måtte Krai bort å spytte i vannet.
Det lå på ingen måte ringeakt for vannet. Ikke frykt heller. Han var svært glad i det våte element. De hadde hytte i Høvåg. Ut derfra dro vi på fisketur. Han var veldig opptatt av at Reidun skulle holde i snøret. Litt engstelig lot hun seg overtale, og straks etter fikk hun napp. Jeg kastet meg fram og ville hjelpe henne å trekke opp fisken, men da slo Krai meg over fingrene og sa: ”Holde deg unna. Dette klarer Reidun fint alene!” Og det klarte hun, selv om fisken var en usedvanlig stor torsk.
Krai var mild og god og vennlig, men ingen servil og underlegen person. Når han spurte om råd var det mest for å berike den andre.
Jeg kan huske at vi under våre lunsjsamtaler ble opptatt av ett spesielt tema. Om det var jeg som introduserte det, ut fra en bok jeg hadde lest, vet jeg ikke. Men Krai ble så brennende opptatt av tema at han besluttet seg for å ta med seg Matti og dra til California på kurs. Da de kom hjem igjen var han som forvandlet. Han ba om hjelp til å lage noen kartonger med illustrasjoner, som han ville bruke i sine foredrag og i sine pedagogiske terapier.
Jeg vet ikke med sikkerhet, men jeg tror faktisk Krai var den første fagperson som innførte Transaksjonsanalysen til Norge. Senere kom jo boken ”Jeg er ok. Du er ok”, og da ble det fart i konseptet, og den gamle psykiateren fikk, faglig sett, ”an indian summer”.
Jeg hadde kommet alt for langt i mine forsøk på teoridannelsen rundt forståelsen av Selvfølelsen til å bli hans medarbeider. Men en ting delte jeg gladelig med ham, en tur for å spytte i sjøen.
Krai er død for mange år siden. Ja, faktisk den uken jeg hadde en artikkel om ham i ukebladet Familien. Men om Krai er død lever et stort og gyldent minne om ham inne i meg. Krai var min venn, og i sannhet OK!