Vi hadde en avtale, overlegen og jeg, om at Prednisolon skulle seponeres helt. Jeg foreslo at vi skulle gjøre det gradvis fra 5 mg. Til 0 mg. På 2,5 mg skjedde det masse rart. Jeg fikk tilbake de ubehagelige astmaanfallene, som jeg nå trodde jeg var kvitt. Dessuten opplevde jeg at smertene i leddene ble plagsomme, og at almenntilstanden var preget av tretthet og kraftløshet. Det ble så ille at jeg ba om time hos fastlegen min. Den fikk jeg dagen etter jeg ringte. Hun undersøkte meg og fant intet galt – verken med hjerte eller lungene. Jeg la fram for henne en legevenns tanker om at alt dette kunne skyldes nedtrapping av Prednisolon. Hun sa seg enig i dette, og foreslo øking av Prednisolon til 20 g. om dagen. Etter et par dager forsvant leddsmertene og astmaanfallene ble betydelig reduserte. Jeg fikk tilbake mer energi og var ikke så trett lenger.
Jeg har mange leger å forholde meg til, men forbauses over hvor trygge de er på å overprøve kollegers medisinering., og hvor lite sårbare lengene er når de opplever at de blir overprøvd. Dessuten er de veldig flinke til å sende informasjoner til hverandre. Selv har jeg vært ivrig på at de skal informere hverandre ved hjelp av ponegfylte epikriser.
Fastlegen satte opp en ny time allerede etter en uke. Nå gleder jeg meg til å fortelle at hun må ha tatt en klok beslutning.
En helt ny erfaring jeg har gjort er at jeg har forsøker å få orden på arkivet av maleriene mine, og at jeg har en viss glede av å forholde meg til mine gamle malerier. Under en periode av halvsøvn en morgen, lå og planla et nytt bilde jeg skulle male. Jeg fulgte riktig nok ikke straks opp, men veien til staffeiet virker ikke lenger uoverkommelig.
Kan det være sykdommen som er årsaken til innaktivitet ved staffeliet? Jeg må innrømme at jeg går ikke rundt å føler på at jeg er sjuk. Hjemme hos oss er det Reidun som registrerer dette, og tar hensyn til det.
I går bestemte hun seg for at hun skulle klippe plenene. Da gikk jeg inn og la meg i hvilestolen min. Der formulerte jeg følgende oppsiktsvekkende realitet: ”Jeg blir aldri så sjuk som når Reidun klipper plenen!” Og dette har ingen ting med Reidun å gjøre. Oppgaven mestrer hun elegant, og med en viss glede, ser vi bort fra et parti bak huset hvor det er masse mose. Nei, dette har utelukkende noe med meg å gjøre. Kroppen reagerer med kraftløshet og tretthet, men det er bare det ene symptomet, jeg føler at selvfølelsen ristes, skvises, og reduseres ned mot null. Hun forstå ikke dette. ”Jeg gjør jo dette med glede!” Og den replikken er ikke trøstende i det hele tatt. Mitt store nederlag hadde jeg i fjor vår da jeg trakk fram gressklipperen for første gang. Jeg fikk startet den, og startet klippingen på små områder. Det gikk greit. Men da jeg skulle kjøre den over et lengre parti viste det seg at jeg ikke klarte å holde tritt med maskinen, som gikk på laveste gir. Da jeg måtte slippe den, stoppet den, heldig vis, men jeg ble stående å stortute. Det var som om gressklipperen pekte nese til meg og sa: ” Ha, ha! Selv ikke dette duger du til lenger!” Det var innrømmelsen som var så smertelig.
Tore, svoger hjalp meg i fjor sommer. I år har min kollega Harald Larsen tatt sine turer over plenen. Også ha sier han gjør det med glede, men jeg ser tydelig at skjorta hans er våt på ryggen.
Før sykdommen, da alt fungerte normalt, klippet naboen min. Arvid, og jeg våre hager synkront. Da vi var ferdig med jobben satte vi oss på en krakk i hagen hans og nøt hver vår øl. Det var en slags dobbel belønning. Den gode følelsen av å ha gjort jobben, og det kalde ølet. Nå er disse gode opplevelsen byttet ut med såret selvfølelse.
Selv om en er alvorlig sjuk kan man bare ikke kutt ut normale reaksjoner når man står overfor sitt handikap.
Adam, polakk, har klippet hekken, også på Arvids side av den. Hagen ser finere ut enn den har gjort på mange år. Mest skyldes Reidun, damen med de grønne fingre. Hun skal bare stikke et par av dem i jorden før det skyter opp vakre blomster.
Og så plukker hun Guds bonus, markjordbær. Vi har ikke plantet dem, men de vokser opp rundt omkring i hagens utkant Først gleder de oss med sine hvite vakre blomster, men snart kommer de skjønne små bærene: Reidun plukker, halvliter etter halvliter og vi gleder oss med smakfulle desserter. Hittil i år har vi ikke hatt gleden av småbarn plukkeiver, men vi har ikke gitt opp håpet, for selv om barnebarna er for store nå, er oldebarna i passende alder.
God sommer till alle bloggfølgere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar