MITT LIVS HAREJAKT

Jeg har skrevet om min venn Krai før, og om hans mange påfunn.
En dag vi sitter og prater sammen kommer ham med et forslag om å dra på harejakt. Jeg forteller ham at jeg aldri har skutt med gevær og heller ikke vært med på jakt. Det gjør ingen ting sier Krai. Du kan få låne hagla til sønnen min, et fint gevær. Jeg har alt snakket med en bonde i Birkeland som jeg kjenner, og han stiller med jaktmark og bikkje.
Jeg blir etter hvert tent på idéen og sier OK, jeg kan jo bli med for å lære litt om harejakt!
Vi finner fort fram til en dag som passer oss. Det er høst og den dagen vi bilte opp til Birkeland var det grått og duskregn. Bonden er klar med sekk, hund, og hagle kjekt over skulderen, og vi kjører opp i skauen. Hunden ble sluppet, og starter straks å søke, men den ivrige firbeinte jeger følger helst duften av rådyrspor. Da vi hadde gått slik og vasset i flere timer og strevd oss opp ei bratt li, blir vi enige om å spise. Bålet blir nøret og vi koser oss med nytrukken kaffe og smurte smørbrød. Det duskregner fortsatt, men vi har solid regntøy og langstøvler. Hunden er med oss. Plutselig syns jeg den oppfører seg merkelig, og jeg sier til mine jaktkamerater: ”Se på hunden, det ser ut som den løper i spiral!”
Bonden farer opp: ”Nå har han fot. Haren har hoppet rund her oppe, og nå forsøker hunden å finne i hvilken retning den har løpt. Kom igjen karer!”
Vi pakket sammen og slukket bålet i en fei. Bonden ga ordre om hvor vi skulle postere oss. Jeg tenkte: Det er nok bare et rådyr, så jeg stilte meg opp med hagla over skulderen og småplystret. Bonden forlot sin post og kom bort til meg, og lavmælt, nesten hviskende, ba han meg slutte med plystringen og holde hagla i beredskapsstilling, for haren kan komme når som helst og hvor som helst. Hold skarp utsikt!
Jeg gjorde som han befalte. Losen var forstummet. Plutselig så jeg noe som kom hoppende langt nede i lia. Jeg la hagla til kinnet, siktet inn og trakk av. Men akk, det smalt ikke. Jeg hadde i iveren glemt å skyve av sikringen. Vel så skjøv jeg av sikringen og sa til meg selv: Hvis dyret kommer mellom de to furuene der nede, så skyter jeg. Og det var nettopp det den gjorde. Jeg trakk av og syns jeg så at dyret gjorde et kraftig byks. Men hva så? Bonden hadde lært meg at hvis jeg hadde drept haren skulle jeg rope ”Tot!”. Vel så fikk jeg vel gjøre det da, og straks kom Krai og bonden småløpende opptil meg. ”Traff du? Hvor ligger den?” Den ligger trolig mellom de to furuene der nede. ”Ha, ha!” lo bonden, men fulgte med meg ned. Og der lå dyret. Død som en sild. ”Nei, sa bonden. Dette er ikke sant. Avstanden er alt for stor. Få jeg se på hagla!” Jeg ga ham våpenet og så sa han: ”Å ja, du har trukket av den bakerste hanen men likevel var det et godt skudd!”
Jeg bøyde meg ned for å ta opp bytte mitt, men boden skjøv meg til siden. ”Ikke rør. Hunden må få lukte på den først, for ellers tar han opp jakten igjen”. Og hunden kom og snuste. Bonden trakk kniven og sprettetopp buken på viltet og lot hunden få slikke i seg blodet. Så trakk bonden ut innvollene og kastet dem i et snar. ”Her, sa han, nå er haren din!”
Jeg tok imot liket og la merke til at min venn Krai var oppskjørtet av stolthet: ”Der ser du David. Du fikk det sannelig til!”
Så bilte vi hjem. Haren ble hengt opp i kjelleren. Men vi syntes så synd på dyret at vi klarte ikke flå det og tilberede skrotten til et måltid. Vi spurte et vennepar om de ville ha haren. De takket med glede ja, og ville invitere oss på haremiddag. Vi takket nei til det. Vi var ikke i stand til å ete det nusselige dyret.
Vel, dette var første gang jeg jaktet hare med hagle. Det ble også den siste. Så effekten av haglebruken ble for min den 100 %. En tur, ett skudd, en hare. Om jeg er stolt. Nei, men jeg har lært noe om meg selv, at også jeg har det urgamle jaktinstinktet. Rolig og behersket siktet jeg børsa inn, trakk av og traff. Men noen jeger kunne jeg ikke bli. All jaktlyst forsvant i nærkontakt med det døde dyret.
Men fisk har jeg ingen problemer med å skjære hode av, sløye og tilberede. Fisk er herlig mat.