torsdag, september 02, 2010

MIN HUKOMMELSE ER MIN

Flere ganger har jeg fått høre at jeg husker feil. Mitt svar er: Ja, selvfølgelig husker jeg feil. Alle husker feil. Du huske også feil. Hukommelse er en subjektiv affære, selv hos dem som sier: Jeg husker det så godt som om det var i går. Det er nemlig ikke bare avstanden til hendelsen som vi må forholde oss til, men til selve pregningen av inntrykket.
Politi som etterforsker ulykker vet at to vitner som har sett den samme ulykken har forskjellige opplevelsen av den. Det er helt forskjellige ting som festner seg i hukommelsen. Og det som har festnet seg blir utgangspunktet for erindringen.
Da jeg var speider lærte vi en lek som ble kalt Kims spill. Det ble strødde mange små gjenstander ut over et bord, og så ble det lagt en duk over. Leken gikk ut på at duken ble tatt bort og vi fikk et halvt minutt til å betrakte gjenstandene. Så ble duken lagt over igjen og nå skulle hver enkelt skrive ned på et papir hva den enkelte hadde observert. Jeg kan huske at noen husket mange, mens andre husket få.
Nå gikk det an å trene seg opp til å observere og å huske gjenstandene. Noen lærte teknikker, som blant annet gikk ut på å dele gjenstandene inne i områder eller felter. Til slutt ble noen av oss så flinke at vi husket alt. Og det var hensikten. En speider skulle være observand.
Det ble sagt om Lord Baden Powell at han kunne gå gjennom et venterom og observere nær sagt det meste i rommet. Det virket så imponerende at jeg satte meg selv på en slik prøve. Jeg satte på meg speideruniformen og tok toget til Lillestrøm. Jeg kan huske at jeg stansen opp et øyeblikk like før jeg gikk inn i venterommet for å konsentrere meg om oppgaven. Så gikk jeg gjennom venterommet i full konsentrasjon og ut på den andre siden. Så, hva husket jeg? Ikke engang at jeg hadde gått gjennom rommet. Det ble en nedtur. Jeg kunne ikke kalle meg ”speider”. Jeg var jo helt blind for omgivelsene.
Vel, så tok jeg meg sammen og tenkte at jeg skulle gå motsatt vei, men bare slentre gjennom rommet og ikke konsentrere meg om noe som helst. Da jeg kom ut på den andre siden tenkte jeg: Dette var merkelig, nå husker jeg alt. Hva klokka var, hvor lange køene foran bilettluken var, hvem som satt og leste avisen, hvem som sto alene og lente seg mot veggen, damen med barnevognen og hvem som var på vei opp mot plattformen.
Den ettermiddagen lærte jeg noe om konsentrasjon, at det ikke bare var av det gode. Jeg benyttet meg av denne kunnskapen når jeg møtte tryllekunstnere. De var eksperter i å få folk til å konsentrere seg om en ting, mens trikset ble utført på et helt annet område. Ved bare å være tilstede, og blåse i tryllekunstnerens forsøk på å få oss konsentrerte, avslørte jeg mange triks.
Senere benyttet jeg meg av denne kunnskapen, både som lærer og terapeut. Kunsten var å lære elevene å la ting flyte. Ikke konsentrer dere om lekselesingen. La det du leser flyte inn i deg, og spør deg selv om hva som var interessant i det du leste. Og vips har du en helt annen innfallsvinkel til leksene.
I de psykoterapeutiske samtaler var det viktig å få pasienten til å slappe helt av og la tankestrømmen få fri flyt. Noen har kalt dette frie assosiasjoner, og det er et greit ord. Nå var det aldri terapeutens ønske å få vite hva pasienten skjulte inne i seg. Viktigere var den frie flyten i seg selv. Når terapeuten oppmuntret pasienten til å la tankene kom strømmene fritt, hente det at prosessen i seg selv virket helbredende.
Hos et ektepar jeg hadde i poliklinisk terapi var konas angst koblet til det at mannen døde fra henne. Hun kunne se at han ble hvit og sjanglet der han sto i koret. Hun måtte skjule ansiktet i hendene. Straks etter var han helt normal. Alt som minnet om begravelse trigget hennes angst. En dag bestemte jeg meg for å lede henne inn i en fantasiverden hvor alt det hun fryktet skjedde: Hun hastet hjem og fant mannen død i hvilestolen. Og nå måtte hun ringe legevakten som konstaterte at mannen virkelig var død, og så måtte hun ringe alle i familien og fortelle dem nyheten. Så måtte hun ringe begravelsesbyrået som kom og snakket om begravelsen, om hvilke sanger hun ønsket osv. Ja, vi gikk igjennom alt som før hadde skapt angst. Selv kirkeklokkene og alle som hilste og kondolerte. Jeg tror jeg fikk med alt hun hadde fortalt meg, og nå flommet disse tankene inn over hennes fantasi. Hun gråt uhemmet.
Jeg sluttet brått og sa: Ja dette er hva du er redd. Du vil aldri oppleve noe som er verre enn dette. Men virkeligheten er helt annerledes. Nå skal du gå ut og i hallen. Der står din mann og venter på deg. Jeg har avtalt med ham at han skal stå der når timen er slutt. Hun så på meg med et tvilende uttrykk i ansiktet. Men mannen sto virkelig der.
Og dette var timen hvor livet ble forandret. Etter denne floating sesjonen reiste hun hjem uten angst. Hun ble svært aktiv, og videreutdannet seg bl.a. i England. Mannen var lykkelig for forandringen, og hang med en stund, men så gikk det vel litt for fort for ham og han fikk problemer med seg selv. Og nå var det han som ble søkt innlagt i sykehuset, men han ble aldri min pasient.
Jeg startet med å huske, og avsluttet med å aktivere hukommelsen til en pasient. Det pussige var at ingen ting av alt hun husket var objektivt riktig, men likevel avgjørende for hennes daglige mentale tilstand. ”Du husker feil” sa en venn her om dagen, og tenk, jeg fikk ikke behov for å diskutere med ham. Det er klart jeg husker feil. Alle gjør det. Hadde vi kunnet spørre ekteparet jeg har beskrevet ville de husket møte med meg på en helt annen måte. Det får nå være. Dette er hva jeg har tatt vare på og husket.
Det som irriterer meg er når min bror bruker mine historier som sine. Jeg forstår hvordan det kan skje, og hvorfor han gjør det, men likevel liker jeg det ikke. Tenk om det er jeg som husker feil?

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Meget fin pointe! Flow er vigtigt! Og netop denne tilstand af skærpet, men afslappet opmærksomhed er den vi arbejder med i Bibel-meditationen, som er en helt anden tilgang til teksten end det at studere. Og flow er vigtigt i sjælesorgen - ja det er sandt! Det må jeg gøre mere af. Et lille område, hvor jeg oplever, det du skriver er, når jeg løser kryds-ord. Jeg kan gå helt i stå - lægge mig til at sove - vågne næste morgen, tage blyanten og skrive direkte i felterne uden at tænke eller standse. Til en vis grænse naturligvis:-)

David Kvebæk sa...

Takk Charlotte. Jeg refererer ikke til litteraturen. Dette er opplevelse. Min oppgave har vært å hjelpe folk til å ha tillit til impulsene. Søvn er en herlig "oppfinnelse", den løser mange av livets kryssord. En nobelprisvinner ble spurt: Når kom du på dette? Svaret var illustrerende til det du skriver om: "Da jeg satte foten på stigtrinnet og skulle inn i bussen". Takk for kommentaren. La oss fortsette med å la sinnet oversvømmes.