Også Hans Jørgen hørte med til pionergruppen Gordon Johnsen hadde samlet rundt seg. Hans Jørgen gikk alle trinn fra assistentlege til overlege. Han het Holm til etternavn, og kom fra Austmarka. Hans foreldre drev et gårdsbruk like ned til innsjøen Møkeren. Hans Jørgen var enebarn og vokste opp i nær kontakt med naturen og utmerket seg som en dyktig elev på skolen, ja helt fram til legestudiet. Han snakket mye om tiden han jobbet på Lyster Sanatorium, og som distriktslege i Løten.
Hans Jørgen var høy og meget kraftig bygd, og det var slett ikke vanskelig å se ham som bonde bak plogen. Men det siste ble det ikke noe av. Men én interesse beholdt han uforandret. Da høsten kom måtte han på elgjakt. Jeg vet ikke om han selv hadde tall på hvor mange elg han har skutt. Jeg tror ikke han kom hjem fra én jakt uten å ha felt en elg. Han var en skogens mann.
Hans Jørgen hadde en naturlig lyrisk åre. Det bodde en liten Hans Børli i ham, men den kom sjelden til uttrykk, men når den dukket fram var det helst under foredrag. Austmarka ligger i Finnskogen og Hans Jørgen hadde av sin mor blitt ledet inn på fiolinspill. Det hente av og til i festlige sammenhenger, og helst hjemme hos ham, at han tok fram fela, stemte strengene og spilte ”Livet på Finnskogen” med stor innlevelse.
Mitt første møte med ham skjedde i 1968. Som assistent lege utmerket han seg med kritiske innlegg, godt begrunnet av kunnskap fra nyere faglitteratur. Jeg syntes nok han var i ”sterkeste” laget, og han tok lite hensyn til om den andre debattanten var overlegen selv. Han la fram sine saker med brask og bram. Jeg turte ikke nærme meg ham den første tiden.
Så en dag kom han andpusten inn på terrassen vår ved Jokerhuset. Han hadde hunden Rex med seg. De virket begge oppspilte. Hans Jørgen fortalte at de hadde vært ute ved ”Verdens ende” da ei elgku med to kalver hadde gått og beitet i naboens kornåker. Det likte han dårlig så han pushet Rex ut i åkeren for å jage dem vekk. Men Rex ble selv angrepet av elgen og sprang så fort han kunne tilbake til Hans Jørgen. Plutselig var situasjonen en annen. Nå måtte han og bikkja løpe så fort som over hode mulig med en olm elg i helene. Det var årsaken til at de var så oppspilte og andpustne. Og nå så jeg en helt annen side av assistent legen. Den store elgjegeren var selv blitt jaget av dyret. Han fortalte oss dette med den største innlevelse, og med alle detaljer, nærmest som en betroelse. Og fra da av endret vi vårt forhold til hverandre. Den stor jegeren og hans hund var selv blitt jaget. Det var en hendelse så stor – for ham – at vi nærmest ble som brødre etterpå.
Hans Jørgen var under den tiden gift med Sigrund og hadde fire barn sammen, som var omtrent på våre barns alder. Jentene er blitt dyktige journalister. Den ene; Gro, husker vi som utenrikskorrespondent i NRK, blant annet fra Russland og Østen. Hege husker vi som dyktige leder av ”Dagsnytt 18”. Harald ble dyrlege, og Kristian, den yngste ble lege, som sin far. Etter hvert ble våre familier, kanskje mest på grunn av barna, nært knyttet til hverandre. Men også vi voksne fant tonen. Vi dro en gang på påskeferie til Hans Jørgens hytte dypt inne i Femundsmarka. En annen gang dro han og jeg med guttene på multetur til samme område. Vi plukket om lag 30 kilo hver, og ble dødstrøtte etter strabasene i blaute myrer. Men vi husket opplevelsen med stor begeistring.
Rent faglig sett hadde vi liten kontakt, men Hans Jørgen hadde stor respekt for min famiiieterapeutiske fagkompetanse, og brukte meg som samtalepartner flere ganger. Jeg hadde, på min side, stor respekt for hans fagkompetanse. Hans kunnskaper om angst og angsttilstander resulterte i at han gjorde et større doktorarbeide på dette området.
Vårt tetteste arbeid hadde vi imidlertid gjennom elleve år som skapere av fagtidsskriftet ”Fokus på familien”. Hans var redaktør sammen med Albert Assev fra Kirkens Familierådgivningskontor i Oslo, og jeg var tidsskriftets redaksjonssekretær. Etter tre års forarbeide kunne vi legge fram første nummer. Det skjedde under "Den niende verdenskongressen i psykoterapi", som ble arranger ved universitetet i Oslo, 1971. Det ble en suksess. ”Fokus på familien” er Europas første, og ett av de første familieterapeutiske fagtidsskrifter i hele verden. Nå, etter 39 års eksistens er tidsskriftet fortsatt i full drift, og utgis av Universitetsforlaget.
Vi bygde hus i Vikersund i 1979, og straks etter kjøpte Hans Jørgen og familien hus et steinkast fra der vi hadde slått oss ned. Vi ble ikke boende lengre enn til 1981. Hans Jørgen ble boende litt lenger, men så drar han opp teltpluggene, han også, og setter kurs østover mot hjemtraktene. Han slår seg ned i sitt barndomshjem og pendler til Kongsvinger sykehus, hvor han blir overlege ved psykiatrisk avdeling.
Nå skjer det my med Hans Jørgen. Hans første ekteskap blir oppløst og han gifter seg på nytt. Nå med Helene, som er ei livskraftig kvinne som utfordrer ham på det meste. De får ett barn sammen, Karen, som jeg faktisk er fadder til. Hun utvikler seg til ei flott jente som deltar aktivt i kirkemiljøet og kommunemiljøet i Austarka. Hun har store intellektuelle ressurser og nyter stor respekt. Men Hans Jørgen ble rammet av hjerteinfarkt, og måtte fraktes til sykehuset i full fart, og videre til Oslo. Nå viser det seg at han har fått blodpropp i det ene beinet, som må amputeres. Hjerte trøbler flere ganger, men hans livskraft hjelper ham ut av krisene hver gang. Selv høstens elgjakt skal han være med på, og skaffer seg til formålet en terrengående ”rullestol”, og fra den skyter han faktisk elg.
Der innpå skogen i Austmarka bygger Hans Jørgen og Helene et vakkert hjem. Her holder de sine selskaper, og har et levende samkvem med bygdefolket. Men ved større anledninger blir vi også invitert, og da blir det full fest i det koselige hjemmet.
Med årene utviklet vi et varmt og godt vennskap. Mannen fra de dype skogene fant en slags forbundsfelle i tømmerfløteren fra Glomma. Vi skulle engang ”dra krok”,som var vanlig i våre oppvekstmiljøer, men ingen ville gi seg. Til slutt ble vi enig om remis. Det føltes godt å ikke vinne over, eller tape for en slik kar. Det forteller kanskje litt om gjensidigheten i vårt vennskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar