torsdag, februar 17, 2011

REPLIKKER SOM HUSKES

Jeg har et barnebarn som går dypt inn i sine interesser. En periode var det stein som fanget hans oppmerksomhet. Han hadde funnet et spennende eksemplar som han tok med til skolen for å spørre læreren om han trodde den var fra Steinalderen. Han fikk et noe ullent svar. Hjemme igjen spurte han sin mor, men hun visste heller ikke hva hun skulle svare. Da sier han litt oppgitt: ”Ok, da får jeg spørre bestefar, for han er jo fra Steinalderen”. Og jeg måtte forklare ham at man klassifiserer ikke stein på den måten. Steinalderen er en tidsperiode hvor stein ble brukt til redskap og våpen og slikt, men om denne steinen var brukt til noe slikt, det tror jeg ikke. Men hvem vet? Kanskje er den en bit fra en øks som har gått i stykker.
Jeg kan si om samme karen at han begynte å interessere seg for den norske kongerekken. Han lærte seg alle navnene og tidsrommet de regjerte i, helt utenat, og dertil en masse om deres personligheter og måten de døde på. Han er en oppvakt krabat. En dag han er ute å kjører med bestemor, kjører de inn på en bensinstasjon for å fylle bensin, da spør han: ”Hvorfor kjøper du bensin her, bestemor? Det var ti øre billige pr literen på den stasjonen vi nettopp kjørte forbi”.
Da han startet opp i Ungdomsskolen kunne han ikke begripe at han ikke fikk topp karakterer. Det hadde han jo alltid fått. Det hadde ikke gått opp for ham at han måtte jobbe med lekser og slik for å holde det samme karakternivå. Da jeg kom på besøk spurte han meg: ”Du bestefar, kan du ikkje spørre meg om någe?” Han følte seg stappfull av kunnskaper og ville gjerne bli testet.
Jeg har alltid hatt en stor svakhet for mine barnebarn, og jeg har elleve. Alle er forskjellige, men alle er like sennende. En av dem holt meg i ånde i flere uker mens hun med sekk på ryggen fór jorda rundt med en venninne. Hun var en flittig bloggskriver og kunne benytte seg av Skype, billig og effektivt, og så så vi hverandre. Nå bor hun i Oslo, og vi får besøk av henne på mandag.
Vår eldste sønn pleier å ta med seg en pose rykende ferske hvetehorn (hådden) og reise ut til sine barnebarn i Vedavågen tidlig lørdag morgen. Der blir det kaffe og herlige ”hådden”. Men en gang da han sto på farten hjem igjen, spør veslejenta om å få bli med ham. Det ordner seg greit det. Det rigges til et barnesete og de tar avsted. Da de har kjørt et stykke, snur fireåringen seg mot sin bestefar og sier: ”Du bestefar. Du er den kjekkaste guten eg veit!” Du må tro bestefar følte seg lykkelig. Den replikken festnet seg, og vil sitte i hans minne bestandig. Ja, men også i oldefars.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Åh ja - de skønne børn! De kan løfte en til uanede højder - og pille en helt ned, hvor ingen andre kan gøre det. Og de må godt!