MØTE MED FORTIDEN

Vi fikk en mail om at ”mamma” var død. Dessverre leste jeg ikke mailen nøye, så jeg trodde det var hun som eide mailadressen som hadde mistet sin mor. Jeg hadde aldri møtt denne mamman, så jeg undret meg litt over hvorfor jeg skulle få denne beskjeden. Men jeg tenkte: Hun har mistet sin mamma, og har sikkert sorg, så jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne.
Straks etter fikk jeg en ny mail hvor jeg ble oppfordret til å lese den første på nytt. Først nå forsto jeg at det var mannen hennes som hadde mistet sin mamma, og dette mennesket kjente jeg utmerket.
Hun var medlem av Metodistkirken på Jevnaker, vår aller første menighet. Hun var én av de 28 medlemmene som tok imot oss med stor kjærlighet, og som åpnet sitt hjem for oss. Hjørdis het hun. Hun var ikke en av de mest utadvendte aktive. Hun var en heller tilbaketrukket person som brukte sine ressurser i det stille.
I presteboligen var det ikke bad. Noe som var en stor ulempe for en liten familie med et barn på to år, og ett underveis. Men Hjørdis åpnet sitt hjem på lørdager og lot oss ta lørdagsbadet hos dem.
Det åpnet gjerne med ettermiddagskaker og kaffe og deretter bad. Da renselsesseremonien var slutt spurte Hjørdis om vi ville spise aftens hos dem også. Noe vi takket lykkelig ja til. Nå ble vi integrert i en deilig barnefamilies lørdagskos. Og slikt glemmer vi aldri.
Men nå hadde dette herlige menneske nådd sin siste dag. Hun døde nær nittifire år gammel.
Det som forbauset oss, og gjorde oss svært galde, var at nesten alle som deltok i begravelsen hilste på oss og visste hvem vi var. Og Reidun, som er en kløpper til å gjenkjenne folk, fikk det travelt med å forklare for meg hvem det var som så smilende hilste på oss.
Under minnesamværet i den store deilige villaen på Torbjørnrud møtte vi enda flere ”gamle kjente”. Det er nesten 50 år siden vi flyttet fra stedet.
Mange av menighetens medlemmer hadde samlet seg på stasjonen for å vinke farvel da vi dro. Vi gråt, og de gråt. Dette at vi ble rykket opp med rot og flyttet til en annen menighet opplevde vi som en uklok og urettferdig avgjørelse.
På disse tre årene vi var prestefolk i den lille menigheten på Jevnaker var vi blitt dus med hele lokalsamfunnet. Jeg var vikarlærer i to syvendeklasser som jeg førte fram til eksamen. Jeg var også trener i friidrettsklubben og engelskguide ved Hadeland Glassverk i ny og ne, og offentlig taler ved mange anledninger. Vi hadde en kjempediger søndagsskole og et rikt ungdomsarbeide. Alt dette opphørte da vi ble byttet ut med en pensjonert, og delvis syk prest. Så det var faktisk en viss sannhet i det enkelte sa under minnesamværet: ”Dere var den siste ”ordentlige” prestefamilien på Jevnaker”. De mente i Metodistkirken, selvfølgelig. Enskjønt, folket la ikke så stor vekt på det at jeg ikke var Luthersk prest.
Vi skulle minnes Hjørdis. Det gjorde vi også. Men det ble i tillegg mange andre minner som ble hentet fram den formiddagen. Vi reiste hjem med en følelse av glede midt i sorgen. Tenk, disse menneskene hadde vært en stor del av vårt liv de tre første årene som prestefamilie. Vi var lykkelige på Jevnaker. Et helt lokalsamfunn gjorde oss lykkelige . Og lykken er der fortsatt, for disse menneskene husker oss med glede femti år etterpå., og vi dem. Hva mer kan man ønske seg. Det var jo vår aller første ansettelse.