onsdag, mars 14, 2012

VESTLANDSBESØK

Vi har vært på Vestlandet, på besøk hos sønn og svigerdatter. Vi fløy dit. Reiduns bror kjørte oss helt fram til flyplassens hovedinngang. Derfra måtte vi klare oss selv. Vi fikk vite at vi skulle gå til gate14, senere til gate 16, og så til gate 21, og deretter til gate17 for endelig å gå om bord i flyet fra gate 20. Ingen enkel vandring for en bevegelseshemmet. Jeg hadde på følelsen at Norwegian holt litt gjøn med oss.
Vel framme ble vi hentet av barnebarnet vårt, Kamilla, som er lærer, og Hanna, vårt første oldebarn, som er fem og kanskje litt sjenert for oldefar – som går med spaserstokk, og slett ikke fort.
Langweekenden i Åkrahamn ble en sterk opplevelse, særlig for meg, som ikke får utrettet noen verdens ting. Den store villaen står der i tipp topp stand. Oppjusteringen av kjellerhallen var et mesterverk. Til tross for en aktiv hverdag som avdelingsleder ved Solstein rehabiliteringssenter, har han rammeverksted og diverse andre hobbyer, bl.a. golf.
Kristin, kona hans er lærer, og en aldeles utmerket kunstmaler. Men hennes kreativitet går langt utover å male bilder. Hun tover garn og former de flotteste festplagg til barn med broderte forstykker og strikkede ermer. Hun har et driv som er misunnelig.
Kamilla er gift med Ole Christian, som nettopp har slått inn på læreryrket. For tiden er han på Malta med 6 elever i et samarbeidsprosjekt som tar for seg utdanning i elektrofaget. Vi besøkte deres vakre hjem i Vedavågen, og ble mektig imponert over det vakre hjemmet de hadde skapt for seg selv og barna.
Minstegutten Peter er en tettvokst liten krabat som ennå ikke er fylt to år. Han jobber med språket og får det fint til. Han har funnet det fornuftig å holde en viss avstand til oldefar, men mot slutten kom han likevel helt bort til meg med en drue.
Disse dagene på Vestlandet gjorde meg etter hvert ganske sliten og passiv. Opplevelsen ble etter hvert så svære og tunge at jeg reagerte med innesluttethet. Heldig vis tolket de ikke dette negativt. De forsto at den gamle mannen ikke hadde så mye bærekraft å trå til med. Men hele tiden etterpå har disse sterke opplevelsene invadert meg med en helt ubeskrivelig glede.
Det er flere år siden jeg sa til eldstemann at hen måtte ta over som klanleder. Jeg har ikke lenger kapasitet til å ha det store overblikket, eller å intervenere når det skulle være nødvendig. Han klarer ”jobben” utmerket, og jeg føler trygghet for framtiden, også den jeg selv måtte ha.
Men sannelig er det godt å komme tilbake til sine gamle rytmer. I dem er Reidun helt suverent plassert. Hun fyller min dag med mening fra jeg står opp til jeg legger meg. Det driver nok noen tunge og mørke skyer over sinnet mitt i ny og ne. For jeg føler jeg har så lite å bidra med. Men jeg er elsket! Gid jeg kunne bli sikker på at noe av all denne kjærligheten var fortjent.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Tak for et smukt indlæg. jeg bliver stille, når jeg læser, hvad du skriver. Og taknemmelig over Reidun og resten af din familie. At de elsker dig og er gode mod dig, det forstår jeg godt!