NÅ ER HAN HER! Julius kom til verden lørdag den 14. Juli, til alles glede og begeistring. Søndag kjørte hele klanen inn til Ullevål sykehus for å ønske gutten velkommen, og se til at mor og far hadde det godt, og gjett om de hadde. Det var smil over alt og masse glede. Jeg kaller gutten keiser Julius. Føler jeg har rett til det, for gutten ble forløst med keisersnitt. Selv har jeg kun sett bilder av mitt oldebarn, det tredje i rekken, men jeg så klart det var et vakkert barn med særdeles høy intelligens. Jeg er ganske sikker på at han vil smile til meg når vi møtes. Kanskje sier han: Hei oldefar, her kommer jeg! Jeg griner ikke så lett, men lettere nå en før i tiden. Jeg gråt da jeg fikk se foto av ham. Tårene bare spratt ut, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Heldig vis var det gledens tårer. Sorgens tårer er det blitt vel mye av i det siste. For etter min brors død har Harald Ragnar reist. Han var en god fetter. Vi regnet det ut på forhånd at Vertshuset De Gamles Gleder ville måtte ta i bruke annekset for å huse slekta som ville strømme til Oslo for å se gutten. Her bor folk i alle rom. Og de vil bo her over en tid, de ønsker å få med seg alt som skjer med den nyetablerte lille kjernefamilien. Vi får alle plass rundt det store kjøkkenbordet, til store glede og lysteige bordvers. Alle føler trang til å hjelpe til. Selv Hanna (5) gjør en stor og merkbar innsats, for hun er ei dyktig lita jente, som både kan lese og skrive og sette koppene på den riktige siden av asjetten. Peter, broren (3) går rundt og sjarmerer oss alle med sitt kjennemerke, en god gammeldags sikspens. Vi gamle forbauses over hvor selvgående alle er. Selv minstemann har sine ting han sysler med og er slett ikke masete. Vil han oss noe, og det vil han både titt og ofte, så starter han opp med et strålende smil som smelter all eventuell motstand. Jeg selv må vente med å se den nyankomne. Jeg har problemer, som nevnt mange ganger tidligere, med å forflytte meg, og særlig innenfor et så stort område som i Ullevål sykehus. Jeg må nok vente til de kommer hjem, eller kanskje kommer på visitt til meg i Lundsalleen? Nå er jeg kommet så godt i gang i rollen som oldefar at jeg går nok ikke i den samme fella som da Hanna ble født. Det er mange hindringer mellom oldebarnet og oldefaren. Først er det foreldrene og dernest besteforeldrene, og så kommer oldeforelderne, men de må få god tid på seg til å gå hele veien. Og det er dumt av oss oldingene å tro det finnes en snarvei. Jeg har brent meg på det. Hvem er han derre oldefar? Hvem tror han at han er? Men det er ingen dårlig virksomhet å kose seg i fantasiene disse småtassene er i stand til å skape i et gammelt sinn.