PÅ VEI MOT DØDEN

Jeg vet når jeg fyller 79 år, og jeg vet at jeg har bedt til Gud om å få leve til jeg blir 80. Men jeg vet ikke hva jeg skal bruke dette året til, for det skal jo brukes? Men er å bruke det samme som å leve? Går det ann å tenke seg et liv uten å måtte bruke det til noe spesielt? Finnes det noe som kan kalles ”bare å leve”. For ordens skyld må jeg fortell at hvis jeg fikk leve til jeg ble 80 år, så skulle jeg be om å få leve ett år til, og så ett år til, alt ut fra det som oppleves sannsynlig. Er helsa så god at det føles naturlig å be om få leve ett år til? Ingen vet om sin livslengde, dagen eller timen for døden. Den bare ligger der fremme i fremtiden. Det er Guds time hvor han sier. Hit, og ikke lenger. Her skal dine stolte bølger legge seg. Stolte bølger? Hva menes nå egentlig med det. Vel kan jeg forstå bølger og bølgebevegelser, men at de skulle være stolte? Nei, det kan jeg ikke forstå. Mine stolte bølger har, i så måte, flatet ut for lenge siden. De som nå kruser vannet kan ikke karakteriseres som stolte, ikke på noen måte. Jeg lager kaffe til min kone og meg ved sju tiden. Så henter jeg de to avisene og tar den ene med opp til Reidun. Hun har alltid likt å lese på sengen. Jeg går inn i den store stuen hvor jeg har min lesekrok like innenfor døren til venstre. Etter frokost går jeg tilbake til denne plassen og leser den andre avisen. I dag sto det en ny nekrolog i anledning min brors død. Hans bølger var høye og stolte til siste time. Jeg legger avisen fra meg. Tar Irvin Jalomes bok: Eksistensialisme og psykoterapi, og leser et par avsnitt. Blir deretter sittende å se inn i den store, fargeglade stuen, og inn til spisestuen som har kistetak. Det vi si at hele taket er som et kistelokk. Det er vakre stuer, og det slår meg hvor masse blomster det er her. I det store vinduet står mange, praktfulle, hvite orkideer, og en blå plate i kunstglass med et rustikt kors preget inn i glasset. Ellers er stueveggene preget av noen store malerier jeg i sin tid har malte. Det ene med motiv fra et tjern i hjembygda mi. Det andre her sitt motiv fra ei gresk øy i Middelhavet. Tanker om restaurering av interiøret blir avvist så fort de dukker opp, hvis de dukker opp. Tanken jeg tenker er ikke veldig oppbyggelig: Her sitter jeg og ser inn i stuene mine. ”Slik kan jeg komme til å sitt hver morgen så lenge jeg lever”. Jeg tenker på Reidun, og gremmes over tanken. Så går jeg ut og retter nesen mot atelieret. Et koselig lite hus, som bare er mitt. Det ble bygd for mange år siden for å være mitt arbeidsrom da det å male bilder fortsatt var en sterk og sjeledirrende opplevelse. Jeg setter meg til min I Mac for å sjekke om jeg har fått e Mail. I dag var det ingen som lå inne. Ikke engang fra Vårt Land, som alltid har vært tidlig ute med sine Mails. Jeg leiter fra programmet Microsoft Word og henter fram et nytt, blankt ark og gjør meg klar til å skrive denne bloggen, bare en liten krusning på sjøen, men en krusning.