VEIEN ER IKKE LANG LENGER

Jeg husker at å gå fra A til Å kunne oppleves veldig langt. Jeg pleide å kutte ned på lengden ved å gå fra lyktestolpe til lyktestolpe. Men likest var det å gå i skogen med kneiker og kroker. En kunne gå langt i skogen uten å legge merke til det. På skogsturene var det egentlig de nære ting, som blomster, røtter, lyngtuer med bær som stjal oppmerksomheten. Stiene førte en inn i mørke rom hvor store trær skygget for himmelen, men like snart inn i lyse glenter med skarpt og vennlig lys. Før gikk jeg med hevet hode og så veien langt foran meg. Det lå nærmest en intuitiv viten om hvor hull eller steiner i veien befant seg, og som jeg rent intuitivt gikk utenom. Det er annerledes nå. Skrittene er blitt korter med årene. Det kommer ikke av at jeg ikke kan skritte ut som før. Det er blitt til at synet leter etter plasser der foten kan settes ned, uten fare. Før var det ikke så farlig å trampe ned i ei grop. Det er det nå, for nå mister en balansen før en vet ord av det. Det er ikke kjekt å rave, folk kan tro man er full. Nå går jeg med hode bøyd, som om jeg leter etter noe spesielt. Jeg tar meg i det. Jeg sier ikke at dette er noe alle gamle mennesker gjør, men jeg har begynt med det. Verst er det når jeg registrerer at jeg knapt legger merke til at folk går forbi meg. Jeg ser ikke lenger dem som sitter bak rattet på bilene en gang. Det er mange kjente blant dem. Og hva som skjer med naboens hus eller i hans hage ligger ikke lenger innenfor mitt synsfelt når jeg er ute og går. Min svigerfar hadde det på samme måte. Jeg skulle gå i møte med ham da ha kom med toget til Hønefoss. Jeg fikk øye på ham langt oppe i gata. Han kom, stirrende ned i asfalten, og enset ikke dem han møtte. Jeg forsto at han heller ikke ville enset meg. Jeg prøvde ham ut og ventet med å si ”Hei Simon!” til han var nær ved å gå butt i meg. Da stanset han brått, rettet seg opp og så meg rett inn i øynene og sa: ”Nei, er det deg gutt!” og så smilte han sitt brede men litt sjenerte smil. Jeg ville ta veska hans, men det protesterte han høylytt på. Den var da ikke tung og den kunne han fint bære selv. Da jeg fikk eglet meg til bære den viste det seg at den var tung som bly. Men nå, side om side, kunne han gå med hevet hode og kommentere hva han så og opplevde under veis. Nå var han ikke redd for hvor han skulle sette foten. En annen tok ansvaret for det. Jeg fikk time hos en spesialist i nevrologi for flere år siden. Jeg ønsket hjelp for føttene mine. Jeg fikk ingen hjelp til en flott diagnose – fysionevropati – men ikke til adekvat behandling, så lidelsen har jeg slitt med siden. Den arter seg slik at jeg ikke lenger har evne til å styre føttene, dessuten har jeg smerter og hevelse. Det mangler ikke på gode råd om å trene meg opp til å gå ture, men det ser ikke ut til at problemene i føttene kan trenes bort. Det blir bare verre dess mer jeg går. Nå foreslås det både rullator og rullestol, men forfengeligheten, som er sterkt utpreget, aksepterer inntil vider bare en spaserstokk. Den kan jeg hvile på, og den hjelper meg til å holde ballansen. Med øynene skanner jeg veien omtrent et par meter foran meg. I overskriften skrev jeg: ”Veien er ikke lang lenger”. Det er to grunner til det. Jeg ser aldri etter målet lenger, og jeg går ikke svært langt heller. Men gjett om jeg drømmer om en dag å kunne gjøre det.