ET MINNE FRA "JØLLETOPPEN"

Jeg hadde funnet en sjanse til å bygge Samlivssenteret som en privat institusjon. Muligheten åpnet seg i Lyngdal. Vi pakket sammen alt vårt og dro fra Herregårdsveien i Oslo til et lite hus på ”Jølletoppen”, midtveis mellom Lyngdal og Farsund. Vi hadde fått et tomt like ved sjøen som dyktige arkitekter hadde tegnet inn en idyllisk Sørlandsby på. En interessegruppe hadde forespeilet oss finansieringen, men akk så kom den økonomiske krisen og det var umulig å få frigjort kapital til formålet. Vi bodde drøyt et år på den idylliske hyllen i fjellet. Har hadde banksjef Jølle bygd hus. Kunstneren Terje Grøstad hadde satt opp en prektig sommerbolig med atelier, og her bodde en oljeingeniør og kona hans. På veien ned fra ”hylla” bodde også Einar Torgersen, en kjent frøhandler og hans kone, som drev bokhandel i Lyngdal. Miljøet på ”toppen” var åpent og sosialt, og ressursmessig meget sterkt. En lørdag hadde tre av oss bestemt å gå ut forbi Farsund for å fiske. På kort tid hadde vi fått mer fisk enn vi hadde forventet, og for hjem igjen. På turen hjemover sløyet og fileterte vi all fisken, så da vi la til ved bryggen var vi enige om å lage fiskegilde samme ettermiddag. Vi fikk låne Grøstads hus til festen. Mens gjestene tørnet inn med poteter og gulrøtter og kaker til kaffen sto vi mannfolka og stekte fisk i mengder. Stemningen steg ut over ettermiddagen, og fiskefatene ble tomme på et blunk. Vi holt det gående slik til langt ut over lørdagskvelden. Vi avsluttet med kaffe og kaker. Noen kom til gilde med en ukjent prestevenn som sa at han aldri hadde opplevd maken. ”Det var vel slik de måtte ha levd på Jesu tid. Alle fikk spise seg mette og det ble både fisk og kaker til overs!” På Jølletoppen levde vi med ulåste dører og vandret inn og ut hos hverandre. Tove kunne fortelle at da de våknet en morgen lå naboens sønn i sengen deres. Han hadde ikke orket mer av kranglingen mellom mor og far og funnet ro for natten hos Tove og Harald. Barna deres, Inger og Harald Dag, hadde sine egne rom. Apropos disse ungene. Inger hadde satt seg ned og tenkt over hvor selvhjulpne de var bare innenfor den innerste vennekretsen. For i den fantes alle den ekspertisen de trengte. Harald Dag, en litt for tung tenåring hadde fått ansvaret for skoleavisa og kom til meg for å få litt hjelp med journalistikken. Skulle bare mangle forresten. Dette hente for snart 25 år siden. I dag har den lubne smågutten gått på ski til Sørpolen i Amundsens spor og skrevet bok om nasjonalhelten! Nå jobber han med sin doktoravhandling, samtidig gjør han ferdig andre bind av bokverket. Han er forsker ved Universitetet i Tromsø. Plutselig skjedde det noe merkelig der vi bodde. Jølles solgte huset og flyttet til Alta. Oljeingeniøren solgte sitt hus og flyttet et helt annet sted. Grøstads benyttet sjeldnere og sjeldnere sommerhuset sitt, og en høstdag var vi alene igjen på ”Jølletoppen”. Det ble mørkt og skremmende for Reidun å bo der oppe alene. Jeg fortalte aldri Reidun at det var observert ulv i veien opp til ”Jølletoppen”. Til slutt var vi nødt til å flytte fra ”idyllen”. Det var da Reidun formulerte denne fyndige setningen: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen!” Ingen av oss døde, men vi flyttet faktisk til Rælingen, som ble en mellomstasjon til der vi bor i dag og dyrker minner om gode gamle dager.