lørdag, september 15, 2012

NÅ ER OGSÅ JEG DIABETIKER

Nå er også jeg diabetiker. Jeg lå i senga, men klarte ikke å løfte på foten. Jeg tok av meg dyne og undersøkte hva som bandt foten til madrassen, men kunne ikke finne noe. Spørsmålet var om jeg kun var kraftløs, og måtte konkludere med at det var det jeg var. Egentlig var hele meg en tung sekk. På kontrollen på sykehuset var overlegen fortvilet over at han ikke visste hva som gjorde meg så dønn sliten. Han foreslo at det skulle tas røntgen av lungene, kanskje skjulte det seg noe der. Jeg reiste hjem helt ute av stand til å løfte en handlepose, la meg i godstolen og var fortvilet. Neste dag får jeg telefon fra overlegen, som sier: ”Kvebæk, du har sukkersyke. Blodsukkeret ligger på 23, og da er vi ikke i tvil. Ikke rart et du har følt deg trett og tung!” Jeg fikk time hos en diabetiker sykepleier som tok oppgaven sin alvorlig. Blodsukkeret hadde nå steget til 29. ”Jeg tør ikke annet enn å legge deg inn på diabetesavdelingen nå med det samme” Så ble jeg lagt på en båre og transportert til avdelingen. Min lille glede var at herlige Reidun var med meg. Jeg ble korridorpasinet. Det ble en selsom opplevelse. Jeg tenker ikke på all støyen og ståket rundt sengen min, men jeg hadde ikke toalett. Hver gang jeg måtte noe, og det måtte jeg ofte, så brøyt vi oss inn på et pasient rom og tok oss til rette. Her var verken skap eller skuff til å ha klær og sko i. Det ble puttet inn i plastposer og puffet under sengen. Ikke engang en kontakt til mobiltelefonladeren. Det verste var likevel natten. En lidelsfrende i korridoren satte i gang snorkeapparatet kl. 22.00 og skrudde ikke av maskinen før neste dag kl. 10.00. Da var jeg helt utslitt. Jeg sa til sykepleieren min at enten måtte de utskrive meg, eller gi meg et rom. Så kom Reidun. Jeg vet ikke om det var hun eller noe annet som fikk ordnet rom til meg, endog et enerom. Himmelen kom ned til jorden og alt var bare fryd og gammen. Jeg fikk besøk av overlegen som var mest opptatt av føttene mine. Han fant ut at jeg hadde følelse op to av fire punkter på den ene fotsålen, og tre av fire på den andre. Han forklarte meg om sykdommens årsak, som i dette tilfelle skyltes Prednesilon, og ga meg en innføring i viktigheten av å måle blodsukker og ta insulinsprøyter. De turte ikke sette meg på tabletter for nyrene var litt i ulage, sa han. Han var vennlig nok, men jeg så ham bare en gang til, da han halset forb, og smilte til meg. Han hadde for øvrig fortalte, under konsultasjonen at jeg skulle inn til kontroll etter ca en måned. De mente jeg ville klare meg selv, og så ingen problemer med å sende meg hjem med en hel masse brosjyrer, måleverktøy til blodsukker og et par sprøyter pluss diverse. Jeg ble redd jeg ikke skulle klare det og ba om å få hjelp fra hjemmesykepleien, og det ble jeg lovet. Nå er jeg hjemme. Sykepleierne kommer til avtalt tid, og sannelig er trettheten snart forsvunnet, og jeg kan løfte foten igjen. De beste er at jeg har fått tro på meg selv igjen. Jeg vil klare alt dette styret med blodsukkermåling og sprøytesetting. Og da er men jo fri som fuglen igjen. Midt under den tyngste tretthetsfasen fikk jeg oppløftende telefoner og sms’er fra familie og venner. Lykkelige menneske som er omgitt av så masse godhet og omsorg.

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Åh - dejligt at høre fra dig igen på bloggen - men træls, at du har været så syg og nu må leve med diabetes også! Mist ikke livsmod - det er så godt, du er her! Kærlig hilsen og så til Reidun!

David Kvebæk sa...

Denne høsten har jeg vært tung som bly. Jeg lå i sengen men forsto ikke at jeg ikke kunne løfte føttene. Tok av meg dyna for å se om det var noe som holdt dem bundet, men nei - jeg fant ingen ting. Slik har kroppen narret meg i mer enn en måned. Kontrollen på sykehuset resulterte bare i et stort spørsmålstegn. Dagen etter ringte overlegen opp og fortalte at jeg hadde sukkersyke. Blodsukkerverdien lå på 23, og svingte så mellom 20 og 29. Nå etter noen dager med insulin sprøyter føler jeg meg i utrolig bedre form.
Takk for alle dine gode ønsker. Jeg lever nok til jeg er 80, for jeg har bedt om det. Blir jeg 80 får jeg be om ett år om gangen. Man kan ikke være urimelig heller, slik jeg er skrudd sammen. Tusen takk for oppmuntrende kommentar.