fredag, september 21, 2012

Facebook, Twitter, Mail, Blogg og kommunikasjon

Jeg har vært så uheldig at jeg har ramlet borti alt dette. Kanskje fordi jeg var nyssgjerrig og for dum til å trekke meg før jeg satt i klisteret. Saken er den at jeg forstår ikke selve den indre mekanismen, og får høre av barnebarna min et jeg skriver feil innlegg, og på galt sted. Men du hvor mange som vil være venner med meg. Jeg er oppriktig rørt. Gamle ”venner” dukke opp og vil være venn med meg på Fcebook, og fra Tvitter kommer det emails om hvor fantastisk den er for nettopp meg. Jeg strekke bare hendene i været og sier: Nei, ikke mer nå. Jeg hadde en tid bare bloggen min å forholde meg til, og i opprømte tider hadde jeg faktisk to. Den siste skulle være en kunstblogg, men så stanset alle mine forsøk på å male helt opp, og bloggen tørket inn. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre for å slette den. Jeg er altså med, men det blir ikke aktivt, for jeg har liten peiling. Det er av og til vanskelig også å få lagt inn nye bloggspots på Bloggen min. Jeg glemmer så lett passord. Det jeg skriver er nesten bare slike navlebeskuende små stykker. Jeg forsøker gang på gang å bestemme meg for å skrive noe mer dyptpløyende, noe av filosofisk, psykologisk eller teologisk karakter, for dette er fagområder som virkelig interesserer meg. Men når en sitter her med sin I Mac og skriver artikler til Bloggen, så er det som jeg skriver rett ut i tomme luften, for intet av det jeg til nå har skrevet har resultert i en aldri så liten debatt. Jeg vet ikke engang hvor mange det er som leser hva jeg skriver, eller hvor mange av disse som liker/misliker det jeg presenterer. Bloggene mine er utvilsomt ikke egnet til kommunikasjon. Og når det ordet er nevnt utarbeidet jeg i sin tid et kommunikasjonsmønster til arbeidet mitt med ektepar. Enkelt kan jeg beskrive det slik: A starter opp med et manifest. B svarer på manifestet. A svarer på svaret på manifestet, og B svarer på svaret, på svaret til manifestet. Hvis kommunikasjonen har løpt så langt og de fortsatt prater om det samme, da er det en god kommunikasjon. Men du verden hvor sjelden jeg har opplevd det. I begge kommunikantene er det tre elementer som bør samstemme: hva en hører, hva en tenker og hva en sier. Det er nemlig slik at både A og B hører med sine egne ører. Tenker med sin egen tankeevne og svarer med sin måte å formulere seg på. Hvis B hører feil så tenker også Be feil, og da svarer også B feil. Da skjærer kommunikasjonen seg øyeblikkelig. Mitt arbeid gikk ut på å notere meg alt som ble sagt og alt som ble svart, og da jeg hørte at det ville skjære seg fordi B hørte noe annet enn A sa, ba jeg Be fortelle meg hva A sa. Da jeg spurte A om dette var riktig, fikk jeg svært ofte til svar at B ikke hadde forstått manifestet. Da ba jeg A om helt tydelig å si hva A mente. Så spurte jeg B om hva A hadde sagt. Så spurte jeg A om B hadde oppfattet budskapet riktig. Hvis A sa ja, kunne B svare på manifestet. Du kan kalle dette et nitidig arbeid. Ja, det er det, men et svært nyttig arbeid. Jeg går rett inn i kommunikasjonsprosessen og forsøker å forandre den. Her er et eksempel: Lars kommer hjem med ny dress, skynder seg inn på soverommet og skifter. Så går han ut til Berit og formulerer følgende manifest: Hva syns du om den nye dressen min. Berit svarer: Jeg liker ikke slipset: Lars svarer: Men det har jeg jo fått av deg i julepresent. Berits saver er: Du blir aldri fornøyd med det du får av meg. For å forstå denne historien må en ha for seg at det er Berit som pleier å kjøpe klær til mannen sin, men nå har hun gått lei og nærmest tvunget Lars til å handle dress selv. Lars fikk en god opplevelse av besøket i herrebutikken og kom kry hjem med en dress han likte. Da han viste seg for Berit så likte hun dressen, men ville ikke gi ham skryt. Hun fant i stedet en anledning å kritisere slipset (som ikke passet til dressen), og det kunne hun kritisere ham for. Lars ble lei seg og fant fort ut at det var Berit som hadde kjøpt det til ham. Da han sier det, kjenner Berit at det irriterer henne og hun angriper ham for hans utakknemlighet. Altså, det som kunne blitt en koselig ettermiddag endte i en liten småkrangel. Jeg tror det kan bli vanskelig å få til en slik kommunikasjon på Bloggen. Blogg er et alt for langsomt medium til denne kommunikasjonsformen. Men tilbakemeldinger er til stor nytte og hjelp. Så bare stå på mine bloggvenner.

3 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Åh jeg elsker, når du analyserer ogafdækker dårlig kommunikation, som den med Lars og slipset! Jeg har, af dig, lært så meget, som jeg dagligt bruger i mit samtale-arbejde og i mit eget liv. At kunne overraske mennesker ved at vende rundt på deres egne udsagn, eller stille alternative forslag - det er en, havde jeg nær sagt, en stor fornøjelse! Men det måske ikke det rette udtryk?

David Kvebæk sa...

Takk kjære Charlotte!
Kommunikasjon er vanskelig. Kunne man bare lære å svare på et spørsmål omtrent slik ville mye være vunnet: "Har jeg oppfattet deg rett når jeg mener du spør meg om - - - ". Jeg er redd at mine eksempler kan gå igjen i nye artikler.

Arvid Bustad sa...

Hei David

Jeg følger bloggen din og bruker dine betraktninger fra et langt og spennende yrkesliv i min hverdag.

For eksemper går det for tiden en debatt i media om sammenhengen mellom likestilling og skilsmisser. (Eksempel: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Mer-likestilling---flere-skilsmisser-7001096.html)
Det er interessant å lese denne debatten med ditt perspektiv på Myndighet, Omsorg og Ansvar.

Det pågår også et toppmøte i FN i disse dager. Ditt innlegg i august om Myndiggjøring burde være et eget tema på toppmøtet...

Til slutt et ønske, en forhåpentligvis ikke uoverkommelig henstilling: Hvis du har malt eller tenkt å male et bilde med tema "Ditt rom i mitt hus" ville jeg gjerne kjøpe det.

Hjertelig takk for alt du deler av din kunnskap og erfaring. Også dine hverdagsbetraktninger leses med smil om munnen. Om kroppen eldes har du et friskt hode og en fantastisk formidlingsevne!

Med vennlig hilsen
Arvid