lørdag, mars 30, 2013

TRIGEMINUS, et skikkelig minus.

Jeg fikk operert ut ei tann som lå skjult i kjeven, men som hadde begynt å røre på seg. Alt gikk fint og både tannlegen og tannkirurgen, og meg selv, var svært fornøyde. Men etter tre måneder begynte jeg å kjenne smerter i kjeven. Ikke bare i kjeven, men også rundt venstre øye og særlig øyebrynet, men også øverst i panneregionen, i hårfeste. Smertene kom ved den minste berøring. Jeg gikk til tannlegen i håp om at han kunne hjelpe meg, men akk, han ble bare urolig og ville helst tro at det ikke skyltes opeasjonen. Via fastlegen min kom jeg til nevrolog som undersøkte meg grundig og fant ut at jeg hadde fysionevralgi i begge føttene. Og det stemte nok, men jeg hadde jo også så inmarig vondt i kjeve-partiet, til tider helt uutholdelige smerter. Hun kalte dette trigenimus-smerter og ga meg resept på tabletter, og da jeg var kommet opp i en viss størelse på dosen forsvant smertene. Nå var jeg uten dette ubehaget i to-tre år. Men så skjer det noe, jeg hadde ikke nok tabletter over en langweekend, og på søndag ettermiddag kommer smertene tilbake, og sterkere enn før. Da jeg på mandag starter opp igjen med tablettene viser det seg at de ikke lenger har noen virkning. Etter en tid kontakter jeg nevrologen som sier at hun nå vil gi meg de samme medisinene, men retard, og de skulle jeg trappe opp til smertene forsvant. Hun trodde de ville forsvinne når jeg kom opp i en dose på 2 x 200mg om morgen og 1 x 200 mg og kvelden. Men nei, det skjedde ikke. Jeg har prøvd 2x 200 + 2 x 200, men uten å lykkes. Det som skjer er at bivirkningene melder seg, og jeg blir trett og uopplagt. Jeg tittet innom på nettet, en institusjon for smertebehandling, og forsto at trigeminusnevralgi behandles hos dem av kiropraktor og anestesilege. Det er to helt nye terapeuter for meg. Jeg har ingen fantasi og hva de skal gjøre, bortsett fra at anestesilegen trolig vil sette sprøyter på meg. Da dette er et privat firma vil jeg trolig ikke få refusjon fra fra Nav. Jeg har ikke sett de prisene de oppererer med. Men en ting er sikkert, blir jeg ikke bedre vil jeg gjerne punge ut for behandling, under forutsetning av at de kan love meg å bli kvitt smerten. De er ikke til å leve med. Ikke for meg, og heller ikke for mine nermeste. Hele ansiktet fordreier seg og jeg ynker meg høyt av smerte, så ingen som ser på orker dette. Selv om jeg vet at det sjelden varer lenger enn ett halvt minutt, så er det som et opphold i et smertehelvete. Jeg kan gå å grue meg en hel dag til et nytt smerteanfall, og det gjør sannelig ikke dagene spesielt verdifulle. Dette må jeg bli kvitt, på en eller annen måte. Jeg kjenner noen som har disse smertene konstant, og som lever på sterke smertestillende preparater. Jeg har også en gammel venn som ble operert for mange år siden. Kirurgen sa: Sjansen er 50/50 for å overleve operasjonen. Bare sette i gang, sa min venn, jeg klarer likevel ikke leve med dem. Han falt ned på de hyggelige 50% og har ikke hatt et eneste smerteanfall siden! Det er ganske tåpelig å skrive en slik bloggartikkel. Jeg vet det. Men når tankene ikke kretser om noe annet, ja så blir det sånn. Jeg skal holde deg underrettet om hvordan dette går.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Uff dette var ikke noe hyggelig. Jeg håper virkelig dette ordner seg for deg og at du finner en løsning. Selv har jeg levd med kronisk smertesyndrom i 24 år og vet hvordan smerter av ulike grad handikapper deg på ulike områder i livet og stjeler livskvalitet.

Jeg krysser fingre for deg!

Tro Håb og Kærlighed sa...

Åh, ja det lyder bestemt ikke godt! Håber meget, at du falder på den gode side af de 50% - for du kan ikke undværes!