Far og mor.

Enkelte mennesker jeg har truffet, både i behandlingssituasjoner og privat, er veldig opptatt av sitt opphav. Det er som om de vil føre alt tilbake til dem, men sjelden ut fra et takknemlig hjerte. Det er som om de belaster sitt opphav for deres egen utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. Det er klart at man kan finne mye foreldrerelaterte problemer hvis man bare borer dypt nok. Men søker man etter det gode er det også mye godt som springer ut fra far og mor. En bankdirektør sleit med et svakt selvbilde og til tider besettende angst. Han mente det var faren hans som hadde holt ham nede, og aldri oppmuntret ham og hjulpet ham i livets små og store valg. Jeg studerte mannen og oppdaget en masse sterke trekk og gode egenskaper. Jeg hadde lyst til å innkalle pasientens far til en satale, men det lot seg ikke gjøre for han var død for mange år siden. Jeg ga da pasienten en oppgave. Han skulle forsøke å hente fram noe hans far ønsket å realisere, men ikke fikk til. Det gikk ikke lenge før han fortalte meg om farens store drøm. Jeg sa: Men, dette er jo noe du ganske enkelt kan virkeliggjøre. Er det noe i veien for at du gjør det? Han svarte at det var det ikke, og vi laget en plan for hvordan han kunne grjøre det. Satte han i gang. Nå gikk det ikke lenge før han en dag fortalte meg at han hadde nådd målet. ”Men jeg føler meg ikke noe bedre”, sa han. Denne mannen hadde aldri besøkt sin fars grav etter begravelsen, og jeg ba han reise til denne byen vestpå i ens ærend for å besøke sin fars grav og legge blomster på den. ”Og hvis du ikke føler det for dumt, så kan du si til din far: Far, jeg har gjort det du ønsket, men aldri fikk til. Jeg har gjort det for din skyld.” Mannen reiste og kom tilbake med følgende opplevelse: Da jeg gjorde som du sa følte jeg at jeg var blitt større enn min egen far. Jeg kjente trygghet og glede ved denne handling, og har siden ikke hatt denne inmarige underlegenhetsfølelsen og den kvelende angsten”. Jeg har erfart at det går godt an å ”gjøre opp med sine forldre” selv om de er døde. Det er nemlig ikke de fysiske foreldre som er problemet, men det indre opbjektet av dem. Og når man får plassert dem der de hører hjemme kan man faktisk også trekke fram gode og oppbyggelige føleleser i relasjon til dem. Det er ikke om å gjøre at foreldrene skal få høre sannheten rett i fjeset. Det fører bare til større problemer. Å våge å stå fram med sin styrke og sin kjærlighet ved å gjøre det foreldrene ikke var istand til, forandrer bilde man har av dem. Det som henger på fortidens vegg i deres rom i sjelens hus. ”Jeg trengte en far. Men min far forholdt seg til meg som om jeg var hans far. Det ville jeg ikke. Men den dagen jeg innså at bare på denne måten kunne jeg selv bli voksen, ble forholdet til far helt annerledes. Jeg realiserte fars drømmer, som innerst inne også var mine drømmer. Jeg ble ikke liten. Jeg ble meget stor, også i fars øyne.” Dette er en replikk fra en ung skipsreder, som virkelig har fått det til som hans egen far aldri klarte. Det er OK å være sin fars far bare man ikke henger seg opp i det. Det er vanskelig å erkjenne at uansett foreldre-utganspunktet har man selv ansvar for sin utikling og sine valg. Selv om hoppet er skrøpelig i satsen behøver ikke svevet og nedslaget bli det. En god skihopper får det beste ut av lite. Selv om han mister en av skiene i luften, kan han lande på en ski. Jeg har sette denne imponerende prestesjonen. Så skyld ikke alltid på utstyret.