fredag, april 26, 2013

SORG ER ARBEID, RYDDEARBEID

I min alder får jeg rik anledning til å sørge, og til å tenke over hva sorg egentlig er. Vi gråter, blir triste og nærmest deprimerte, men det er ingen sykdom. Det er en naturlig prossess i sjelen. Vi må trene oss opp til å erkjenne at et nært og elskelig menneske er borte for alltid. Ikke all sorg har samme karakter. Da min bror Erik døde kom det som et sjokk på meg. Jeg visste han var innlagt på sykehuset for å få hjelp med sår på leggen, og jeg var 100% overbevist om det den utordringen ville legene ta, og at Erik snart ville komme hjem igjen. Det gjorde han altså ikke. Han døde på sykehuset. Legene klarte ikke å hjelpe ham. Det tok slutt på et blunk, og jeg brast i heftig gråt da jeg fikk vite det. Jeg er jo en som vanligvis ikke gråter, men denne gang hadde jeg ingen evne til å motstå tåreflommen. ”Lillebror” var død. Jeg skulle aldri få se ham mer. Denne sannheten skulle ta lang tid før jeg klarte å få innarbeidet i mine tanker og mitt følelsesliv. Selv nå tar jeg meg i at jeg sitter å venter på at han skal bake på atelierdøren min. Og kommer noen og banker på, som Erik pleide å gjøre, er jeg sikker på det er han som kommer. Jeg spør meg selv, hva er det som skjer? Har jeg ennå ikke fått ryddet ham ut av sjelen? Befinner han seg fortsatt i sitt rom i mitt hus? Er han fortsatt et vitalt indre objekt som ikke har sørget helt ut? Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet. Det jeg vet er at jeg ikke har arbeidet så aktivt med å få det til. Jeg går fortsatt å digger litt med det indre – og så spennende og kjærlige – objektet. Det er som om jeg ikke tørr kjenne på det faktum at jeg nå er helt alene i søskenflokken. Min eldste bror Harry døde etter Erik, men det er Erik jeg går og venter på. Jeg vet at jeg bør besøke gravstedet hans oftere enn det jeg gjør, og hjemmet hans i Pålsebakken. Men når jeg slurver med dette, vel så beholder jeg i alle falle rester av det indre objektet. Jeg må bli flinkere til å rydde ham helt ut. Hvis ikke vil han fortsette å spøke for meg. Jeg vil høre hans stemme, hans latter og føle hans næhet. Jeg sier ikke med dette at jeg skal koste ut alle minnene som befinner seg i Eriks rom i mitt hus. Å nei, på langt nær ikke. Men minner er noe helt annet enn et indre personobjekt. Minnene vil alltid være der, og alltid vil de være med å berike mitt liv, særlig de jeg har hatt i møte med broren min. Sorg er arbeid, er ryddearbeid. Eriks rom i mitt hus vil alltid være hans. Ingen kommer til å flytte inn der. Men jeg må forsikre meg om at Erik, som indre objekt, egentlig bør følge med det ytre objektet når det senkes i graven. Det er derfor det er så viktig å besøke graven for lissom å forsikre seg om at hele Erik ligger der. Sorgen vil helt sikker velt opp i meg igjen når jeg kommer i et stemningsforhold til lillebrorern min. Men dag for dag avtar den i styrke. Til slutt har jeg bare minnenen, og de er rike og sterke og de vil jeg aldri kunne rydde ut. Minner er den rikdom som fortiden representerer. De øker i verdi etter hvert som tiden går.

Ingen kommentarer: