lørdag, mai 13, 2006

FØLELSE FORM OG FARGE

Jeg er privilegert som ved å gå atten skritt fra utgangsdøra kan lukke meg inn i min egen verden for å male et bilde, eller skrive en betraktning. lage et knivstell eller en pilegrimstav, alt etter hva jeg har lyst til og føler glede ved. Nå er jeg kommet dit jeg drømt om å være, da jeg var ung, men aldri trodde jeg ville komme.

Under tiden jeg var gått lei av det greske bøyningsmønsteret for verbet å oppfostre , satt jeg på rommet mitt i Det Dixonska Palatset og eksperimenterte med følelse, form og farge. Jeg ville vite om det var mulig å uttrykke en bestemt affekt ved hjelp av en geometrisk figur, og om det var mulig å forsterke den med en spesifikk farge. Jeg ble lykkelig overbevist.

En dag jeg følte meg trist, fordi jeg lengtet så smertefullt hjem
til Reidun, forsøkte jeg å uttrykke denne stemningen ved å male et abstrakt bilde. Dette la jeg fram for en medstudent og forlovedens hans, som ville kjøpe et bilde av meg. Hvis de kunne fortelle hvilken sinnsstemning bilde uttrykte, skulle de få det.
De fikk det.

Hadde jeg våget en ærlig søknen innover ville jeg trolig måtte velge mellom det abstrakte maleriet og den konkrete teologi. Nå ble det intet valg, men en lang utvikling. Menighetsprest, sykehusprest, familieterapeut, personal og lederutvikler, og så til slutt, og endelig kunne fordype seg i maleriet.

”Ja, nå har du det vel fint? Nå kan du ta det med ro og kose deg med hobbyen din. Du er egentlig heldig som kan tegne og male og sånn.”

Jeg vet at sitatet er vennlig ment. Jeg vet at jeg av og til kan si det samme, for jeg behøver ikke ha andre ambisjoner nå enn å male koselige bilder; sånne som folk flest liker, og har råd til.

Men, så står jeg ansikt til ansikt med linjene, formene og fargene,
Da er det ikke så lett å bare kjøre i veg og male mekanisk. Hva uttrykker jeg med denne linjen? Og hvordan skal jeg gi liv til denne streken? Og hvordan bør jeg male dette huset? Som flate ved flate, eller som et volum med en misjon?

Jeg vet at i min sosiale virkelighet er slike grublerier uforståelige og nærmest meningsløse. Og slik har det alltid vært. Som student gikk jeg alene i kunstmuseer. På en skolereise var gruppen min i København noen dager. Hva de andre studentene og lærerne drev med vet jeg ikke. Men jeg satte kursen mot nasjonalgalleriets avdeling for maleriet. Det var stengt på grunn av oppussing. Vaktmannen måtte ha sett min skuffelse for han
fortalte at de hadde åpen en utstilling av en russisk maler, men - .

Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med Wassily Kandinsky og hans bilder. Og aller første gang jeg så en utstilling som utelukkende besto av abstrakt kunst. Jeg var helt uforberedt og fikk nærmest sjokk! Hvert bilde var i seg selv en bekreftelse på at jeg ikke var den eneste i verden som syslet med det mystiske samspillet mellom linjer, former og farger uten at det skulle forestille et kjent og påtagelig motiv. Jeg kunne slått opp mitt telt i salen og blitt der lenge.

Men om kvelden hadde vi gudstjeneste i Hellig Ånds Kirken i byen. Det husker jeg ingen ting av, bortsett fra en eldre som underviste meg om hvilken beinstilling som sømmet seg for en som skulle bli prest. Det handlet ikke om å stå støtt, men elegant.

Det er i grunn mange ting man kan tenke på når man arbeider med bilder: ”Gadd vite om det er noen som vil kjøpe dette, og hvorfor?”

Ingen kommentarer: