tirsdag, mai 16, 2006

"Wilhelm og hvilebrakka"

Ikke alle maleriske problemer som oppstår mens jeg maler et bilde klarer jeg å løse der og da.

Under en rask opptelling kom jeg over flere halvferdige bilder. Noen har jeg slitt med i flere år. Av og til setter jeg ett av disse på staffeliet igjen og spør meg selv: Hva er galt med dette?

Ett har stått uferdig i fire år. Det er relativt stort. Opprinnelig hadde jeg tenkt å male en av ”gamlekara” som jeg jobbet sammen med på lensene i Fet. Jeg ser ham for meg i solrenninga. Han står alene ute på flåtan og tenner pipa si. Han har grove, brune sommersko, mørk bukse, hvit skjorte og sort vest. På hode har han en bleknet sixspence.

Det er Wilhelm. Hans foreldre kom flytende til Fetsund på en flåta. Alt de eide hadde de stuet sammen på flåtan, også ungene, også Wilhelm. Elva bar dem på sin rygg, og senere ga elva dem arbeid.

Elva betydde noe helt spesielt for denne brunbarkede lenseformannen. Jeg har forsøkt å tolke den gode følelsen når han tidlig om morgenen går ut på elva, til arbeidsplassen sin, og lar morgensola varme seg, mens han tenner pipa , og står der helt alene og koser seg i stillheten. Elva som klukker under føttene hans, småfuglene som synger i seljebuskene, åboren som vaker. Han hører det alt sammen, men alt er stillhet, levende, meningsfull stillhet.

Jeg har forsøkt å plassere ham inn i et autentisk miljø, men ingen ting har jeg fått til å stemme. Et stort antall linjer kom til å krysse hverandre og brøt med roen jeg ønsket å male.

Hvordan skulle jeg for eksempel plassere det lange, slanke hakan han bar med seg? Og hva med linjene som armene danner der han løfter dem for å tenne fyr på pipa?

Under arbeidets gang har jeg mange ganger tenkt at jeg burde ta staffeliet med meg ut på elva, og få en mann til å stå modell for meg. I stedet har jeg stuvet bort bilde.

Nå. Denne uken har jeg tatt det fram igjen, Wilhelm står der, omtrent slik jeg vil ha ham. Det gjør den røde hvilebrakka også. Men rekken av vertikale påler, alle horisontale lenser og flåter, alt tømmeret og alle andre elementer er fjernet. Selv hakan har jeg vært nødt til å overmale.

Tilbake står den røde hvilebrakka og speiler seg i den mørke blå elva. Og midt i det røde feltet, som dekker mer enn halve bilde står Willhelm som et monument over en virksomhet, et miljø og en mennesketype som er forsvunnet.

Når jeg nå ser på bilde ser jeg at - foruten svart og hvitt - har jeg kun brukt to farger, rødt og blått. Den tredje av spektralfargene – gult, har jeg bare brukt for å endre tonen i den hvite skjorta, og lua, og på et element i bilde som opprinnelig var krattskogen ved elvebredden, men som nå er blitt til en trill rund kule og minner om jordkloden. Og komplementærfargene har jeg bevisst kuttet helt ut.

Fløtingen tok slutt. Lensearbeideren har ikke lenger bruk for lenseformannen. Alle har gått på land for alltid. Når jeg ser på maleriet vurdere jeg sterkt om jeg skal fjerne flåtene som hvilebrakka og Wilhelm står på. Da blir hvilebrakka og Wilhelm stående i luften, eller på vannet. Kanskje er det slik de skal bli stående i minne, og på maleri? Som et monument over en mennesketype som bodde ved elva, arbeidet på elva, og som levde av elva, og som ble viktige elementer i min egen personlighet, da jeg en gang var en av dem - - - ?

Ingen kommentarer: