lørdag, mai 20, 2006

Hva Skjer?

Jeg driver hele tiden på med å komme i gang med maleprogrammet mitt. Jeg maler og maler likevel. Det ene bilde etter det andre ferdigstilles, men alle har det felles at de er så snille. Dessuten er de konkrete i den betydningen av ordet at man ”forstår” og ser helt tydelig hva jeg maler.

De første arbeidene var mørke som steile fjell i regnvær. Nå er de blitt lyse og sommerlige. Stemningen i dem er hyggelig,
nesten søndagspreget. Motivene er erindringer fra den naturen jeg opplevde som barn.

Jeg legger like mye arbeid i disse som i de store, dramatiske og abstrakte bildene. Men det forbauser meg at de som nå pukker på og vil bli malt, er overhode ikke med i programmet.

Programmet – ja, tenkt at jeg som setter så stor pris på den kostbare følelsen av frihet – har laget et program for virksomheten i atelieret!

Lenge før jeg ble kjent med Ørnulf Opdahls dramatiske skildringer av vestlandsnaturen har jeg vært fascinert av bratte fjell som stuper i dype fjorder. Reidun og jeg har sterke og rike opplevelser fra norsk fjell- og fjordnatur på våre reiser langs kysten, både i båt og bil. Og i de innpå tjue årene jeg fløy på kryss og tvers i dette kjempelandet (målt i lengderetning) har
dramatikken i landskapene beveget meg kraftig. Dette kan man se i bilder alt fra min første separatutstilling i 1993. Jeg har hatt en tendens til å maler svære fjell i fugleperspektiv.

Drømmen har vært å drive som fanten inn og ut av Lysefjorden, spesielt, og male bilder av steile fjellvegger i skiftende lys og værforhold. Jacob Weidemanns kunst fikk sitt gjennomslag da han studerte, og malte, skogbunnen. Bildene var abstrakte i den forstand at man ikke umiddelbart gjenkjente motivet. Kommer man bare nærme nok inn på motivet vil ethvert motiv manifestere seg som abstrakt.

Jeg hadde (har vel fortsatt) planer om ti store arbeide i format
+ /- 150 x 150. Men slike bilder er umulig å selge, sier folk.

Og der ligger jo hemmeligheten. Jeg vil flytte fjell! Og det minste jeg kan tilby fjellveggen under ”Prekestolen” er et lerret av slike dimensjoner. Og lykkes jeg med ”overføringen”, og det gjør jeg hvis min tro er som et sennepskorn, vil folk som har sett slike fjell umiddelbart oppleve gjenkjennelse.

De fleste av oss har sterke opplevelser av nærkontakt med naturen – skogbunnen eller fjellveggen – men få av oss kan sette form og farger til opplevelsene. Weidemanns suksess tror jeg skyltes at folk gjenkjente naturen i abstraksjonene hans, uten rasjonelt å kunne holde fast på det objektive ved dem.

Amerikaneren Thomas George og franskmannen Olivier Debre
var trollbundet av norsk fjellnatur. Det sto begge ute og malte
og bildene ble abstrakte, svært abstrakte.

J. C. Dahl reiste rundt i fjellheimen med sin skissebok, men det kjempestore maleriet fra Stalheim 190,5 x 246, som henger i Nasjonalgalleriet, malte han i et atelier i Dresden, og før hans kollega Adolph Tidemand gjorde Düsseldorf til kunstens Mekka for norske malere. Alt i Dahls bilder skulle være vitenskapelig korrekt, men regnbuen i det store bilde, mener meteorologer er en fysisk umulighet. Kunstneren har følt seg høyt hevet over fysikken og dens begrensninger.

En leder av et kunstgalleri på Vestlandet sa om en utstilling jeg hadde i Haugesund: ”Nå må du bestemme deg for om du vil male abstrakt eller figurativt!” Hørt makan?

Jeg kan bestemme at jeg skal ha en utstilling i august 2008. Da er jeg 75 år og da er det 15 år siden jeg hadde min første separatutstilling i Galleri 1814. Jeg har bestemt meg for å takke ja til å han en ny utstilling ved Fetsund Lenser med åpning den 12. august i år. Det var for så vidt enkelt. Jeg ble invitert.

Denne invitasjonen kom etter at jeg hadde malt flere bilder fra hjembygda mi. Og plutselig merker jeg at jeg får lyst til å fri til mine sambygdinger og male det de vil ha, og det de kjenner seg igjen i. Men samtidig føler jeg en dyp respekt for dem av mine sambygdinger som kjøpte dyre abstrakte bilder, fordi arbeidene talte til dem.

Hva skjer? Jeg er fri. 0g jeg føler meg snillere innvendig. Hvorvidt dette får innvirkning på det jeg skal male, se det vet jeg ikke. Nå tillater jeg meg den frihet det er å male det jeg har lyst til, og så får det ikke hjelpe at det blir virkelig kunst, og at det er heimbygdingene som kommer for å se dem, eller kanskje til og med vil kjøpe dem.

God helg!

Ingen kommentarer: