mandag, april 30, 2007

DETTE ER DA INGEN KUNST

Ari Ben skrev en bok, kritikerne ga den terningkast seks, og forfatteren tatoverte en terning med seks øyne et sted på kroppen. Noen gjør slik sære ting, når gleden blir overveldende, fordi kritikken var overraskende. Et sympatisk og barnslig trekk ved en unge mann, dette.
Nå har han designet et nytt mønster til et porselenservice,
en påfuglfjære. Han har også gitt form til et nytt drikkeglass. For dette har han fått stor reklame i et debattprogram på TV. Presis hva oppdragsgiverne drømte om.
De fleste i panalet syns det var greit at kongesvigersønnen har begått slike ufarlige greier. Men noen – i alle fall én – var indignerte. Ari Bens brukskunst er dårlige greier, mente brukskunstneren, som ikke helt klarte å skjule sin skuffelse over at ikke proffe designere, som ham, fikk tildelt en slik oppgave.
Er Ari Ben kunstner?
Hva er i veien for at ikke han får være kunstner?
Føler han seg som kunstner, vel så er han det nok?
Hans svigermor, har stor interesse for kunst, og særlig billedkunst. Hun har store kunnskaper om kunst, og noen hevder at hun endog har ”blikk for god kunst”. Hans kones tante har utpreget sans for brukskunst, og har faktisk bedrevet skapende arbeid på skiven. Så har er i godt selskap den unge, pene mannen, som kler seg med en kunstners sofistikerte eleganse.
Selv har jeg, helt fra jeg var barn, følt meg som kunstner. Og selv om jeg aldri fikk sjansen til å utdanne meg til maler, tegner, eller til å forme i leire, så har jeg hatt en kunstners identitet, og det lenge før min debututstilling i 1993.
Hva gjør kunst til god kunst?
Det samme som gjør design til god design, musikk til god musikk, litteratur til god litteratur, og mat til god mat.
At en utøvende kunstner bør beherske alle sider av sitt medium er en soleklar forutsetning, men det er ikke nok. At de må ha kontakt med strømningene som løper gjennom tiden er absolutt en fordel, men det er heller ikke nok.
Med fare for å bli oppfattet som banal, vil jeg påstå at min egen mor var en eminent matkunstner. Jeg tenker ikke nå på ”mors kjøttkaker”. Hun var viden kjent for å lage smaksrik og deilig mat. De ”fine” - som ville ha maten pyntet - spurte aldri mor om å koke til sine fester. Men alle som likte god mat og satte pris på rike smaksopplevelser, var tidlige ut med å bestille mors tjenester.
Mor hadde ingen vanlig kokkeutdannelse, ikke engang en husmorskole. Men hun klarte på en mesterlig måte å integrere sin svenske matkunnskap med det hun møtte av matkultur i Norge, og det hun tilegnet som stuepike hos en rik familie i hovedstaden.
Hun likte helst å være alene på kjøkkenet når hun laget mat. Mor hadde det med å synge og prate høyt med seg selv når hun skapte sine retter. I så måte minner hun om enkelte billedkunstnere jeg kjenner.
Jeg har overhørt hennes verbale geberder under kokingen. Alle sansene var åpne, og hendene jobbet følsomt med råvarene.
”Å du er fin ja, mør og fin. Jeg skal bare dulte deg litt her og strekke deg litt der, og så skal du få litt deilig krydderpudder her, og litt der. Sånn ja,. Og nå har smøret sluttet å skumme og er blitt passe brunt, så nå legger deg forsiktig ned i den varme panna, og der skal du ligge og kose deg. Nå skal jeg snu deg på magen og øse litt sky over den brune ryggen din. Sånn ja, det var godt tenker jeg. Å, det her kommer til å bli deilig. Nå freser det så fint rundt deg at jeg får lyst til å gi deg en skvett fløte for å kjøle deg ned litt, og så trekker jeg panna litt bort fra den sterkeste varmen, sånn ja. Og hvis det behager deg gi fra deg litt av saftene dine nå så blir det sus i sausen, og da smaker det ekstra godt. Og vent bar litt skal du få se hvor salig predikantgjesten blir. Ja, ja nå er det på tide å flytter deg over i fatet her, så skal jeg bare sette litt spiss på sausen og gjøre den skinnende brun. Så der ja, der er den, og nå heller jeg den forsiktig over i sausenebbet og drypper litt på fatet, rundt deg. Nå kommer han til å kose seg fælt. Dette vil smake, det er jeg overbevist om”. Den Herrens ydmyke tjener spiste i finstua, alene.
Det er klart dette blir matkunst av ypperste klasse. Rustikk i uttrykket, enkel i formen og aldeles forførende på smak. Mor ville svart helt ærlig på komplementene med et: ”Nei, dette var da ingen kunst”.
Det som gjør kunst til stor kunst er den kjærlighet som kunstneren går til sitt verk med. Så, hvem vet, kanskje har Ari Ben – med sine majestetiske fortrinn og formelle handycaps – gjort nettopp det? Og kanskje svarer han på komplimenter som mi mor Märtha Katarina – : ”Nei, dette er da ingen kunst”.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Biskop Martin Lönnebo skriver et sted i bogen "Væven":"Den almindeligste livsløgn er: Det store kan ikke findes i det det små og hverdagsagtige".
Jeg giver ham gerne ret. Det er netop en kunst at se det store i det lille - i nuet - i den opgave, der netop nu kræver min opmærksomhed og kærlighed.
Vort rigt, at have en sådan mor!