GUTTEN PÅ VEGGEN

På veggen foran meg, oppå en diger svart dings med mange stikkontakter, en slik nymotens grei man bruker til datautstyr som vern mot lynnedslag, står et utklipp av en liten kar med sort og hvitstripet genser. Jeg kjenner ham godt, men vet ikke hvem han er.

Jeg skal forklare. Bilde står utenpå brosjyren til Andreas-skapet. Jeg tror det ble trykt i 5000 eksemplarer. De ble sendt - sammen med masse annet informasjonsmateriell - til alle menigheter som står tilsluttet NKR (Norges Kristne Råd) i forbindelse med Kirkens 2000 års jubileum. Det er forklaringen på at jeg kjenner ham godt, for jeg ser ham hver gang jeg deler ut en folder, og så står han her, like foran meg.

Jeg vet altså ikke hvem han er. Det var reklamebyrået som fant ham i ett eller annet arkiv. Men han står her like over vinduet til min laptop, en iBookG4. Han ser ikke på kamera, og derfor ikke på meg. Hans blikk glir til siden, og er festet på noe jeg ikke kan se, men som ansiktutrykket røper er det ikke skremmende, men kanskje hyggelig, i alle fall spennende.

Øynene er oppspilt og litt drømmende, slik de er på små barn som persiperer noe viktig. Ansiktsfargen og de lubne hendene
forteller at han pleier å være mye ute. Det silkemyke håret er litt ugreit, som når ei ullue tas av det varme hode. Men panneluggen har mamma børstet litt til siden - for fotograferingens skyld.

Jeg kan tenke at han nettopp er kommet inn fra aktive utlek. De røde kinnene og hendene forteller meg at det kan være vinter ute. Den tykke genseren er hjemmestrikket av en kjærlig bestemor, det tror jeg, for unge mødre har ikke tid til slikt lenger, og dessuten er mønsteret litt gammeldags, og det mørke garnet loer litt, etter hyppig vask.

At gutten er hentet inn til en liten blund midt på dagen forstår jeg av det at han har en smukk mellom hendene. At han ikke alt har puttet den i munnen, som røper bitte små melketenner, skyldes nok en eller annen voksen som har sagt til ham at han ikke må det, for han skal fotograferes først.

For meg er han en klar representanten for alle barn i verden som trenger daglig forbønn. Vi – besteforeldre – har forsynt oss så grådig av klodens goder, og på en slik måte at vi har røvet eksistensgrunnlaget fra millioner små, jenter og gutter, og såret deres klima smertelig. Men også dem ved å oppløse familien de skulle være grunntrygge i. Jeg har spurt mange barn hva de frykter mest; At mor og far krangler, eller at de truer med å gå dra hverandre. Svaret var entydig.

Og nå må vi lære oss å erkjenne vår skyld og vår brøde, og angre. For som vi vet går angeren foran bønnen om tilgivelse. Men en bønn om tilgivelse er en bønn til beste for oss selv. Vår bot må være å gjøre alt vi kan for å hjelpe barna vår, barnebarna og oldebarna våre. Gamle som vi er (vi kan vel kalle oss gamle når vi er blitt oldeforeldre?) må vi gjøre det vi kan. Og det vi kan er å folde våre hender i bønn for barna – hver dag, og mange ganger om dagen.

Andreas-skapet er vår konkrete bønnehjelp. Midt i skapet står foto av ukens bønnebarn. I en lomme bak ligger fotografier av alle bønnebarna, som etter hvert skal bli ukens bønnebarn.

Interiøret ”gutten på veggen” befinner seg i virker gammel, i alle fall fra en tiden da man ikke hadde dårlig samvittighet for å kjøpte møbler i teak.