onsdag, august 01, 2007

Hip.Hip. Hurra!

Det henger et postkort på veggen foran meg. Det var festet til en gavepakke jeg fikk av venner. Når folk skal være riktig oppfinnsomme sender de meg et prospektkort med bilde av kunst, og alt fra Picasso til Søren Krøyer. De tror at de vil glede meg når de forteller de har vært innom et kunstgalleri i Barcelona, eller på Skagen. Og når sant skal skrives, så gleder det meg, svært meget, og mer enn de kanskje tror. Etter galleribesøk berikes vårt vennskap av samtaler om kunstopplevelser. Venners berikelse, beriker også meg.

Motivet på postkortet foran meg på veggen, er en fest blant kunstnervenner på Skagen. Malt av danskenes yndlingsmaler Søren Krøyer, født av en fortvilet norsk kvinne i Stavanger i 1851, som uegnet til å ta seg av ham, derfor ble han bortsatt og senere adoptert av kjærlige mennesker i København.

Danskene bruker bilde for hva det er verd for å lokke steinrike nordmenn til Det yndige land. Og når de vil være litt ”slemme” presenterer de Edvard Muncks bilde ”Skriket” ved siden av Søren Krøyers: ”Hip. Hip. Hurra !” For å vise forskjellen på det gleden i Norge og den i Danmark.

Jeg elsker vårt naboland. Ikke så meget for dets pannekagenatur, men for menneskene som bor i det land som bukter seg i bakkedal og kalles gamle Danmark. Det ere det danske lynne og kultur. Og ikke minst humoren, som er så rik på vidd. Men det er Norge som vinner ”Gullroser” og slikt, for morsomme TV-programmer i Europa. TV egner seg ikke for vidd. Men det gjør en hagefest med glade kunstnervenner på Skagen, en vakker høysommerdag, hvor selv et barn får være med.

I forgrunnen har Krøyer malt fire kvinner. Lager vi en horisontal linje rett over kvinnenes hode ser vi at 3/4 av billedflaten domineres av tre sittende damene og en pike. De syv lystige begersvingerne er alle skjeggete menn, bortsett fra én, som står skjult bak løv i det fjerne, som vel ikke er gammel nok, kanskje, eller mandig nok til å utstyre seg med fullskjegg, Vel, vel så får nøye seg med å stå sammenklemt i bildets øverste fjerdedel.
Det ser festlig ut, og jeg forstår godt at danskene vil bruke det i sin reklame i Norge. Men, dette er et bilde som skjuler smertefulle tragedier.

Søren, het ikke Søren for søren. Han ble døpt - dagen etter sin fødsel - til Peder Severin. Hans ankomst til denne verden oser av tragedie. To ting berget ham. Hans egen eminente hånd, og andre menneskers kjærlighet. Allerede ni år gammel startet hans kunstutdannelse. Han var bare tretten år da han slapp inn på Københavns Kunstakademi. Han ble berømt allerede som ung mann, fikk mesener som hjalp ham opp og fram. Han kvitterte med å male pene, ja utsøkt geniale portretter, men helst av dem med fet lommebok, og av sin gudinne, den vakre, seksten år yngre Marie. Maria var 22 og Søren 38 da de giftet seg.

Hennes skjønnet var berømt, hennes lidenskap også. Hun ble dratt mot komponisten Hugo Alfvén, sviktet sin Søren og gifte seg med Hugo, som senere sviktet sin Maria - han elsket så mange kvinner - og giftet seg med en yngre.

Søren skjulte mørke skygger. Han ble sinnssyk, en arv fra sin kjødelige familie. Han hadde også syfilis. Ikke så merkelig. Han var omsvermet av kvinner som ville leve i lyset av hans genius.

Hip. Hip. Hurra, at den tid er forbi. Se på bilde én gang til.
De lystige menn er kun opptatt av hverandre. Se på Maria. Er det Søren eller Hugo som opptar henne? Hvorfor søkte hun de geniale menn, og ikke sitt eget strålende talent?
-
Nei, se! Der kom solen på besøk. Hei, sa’n, det burde feires med en fest i hagen. Men er her ingen hjemme. Får vente med et: Hip. Hip. Hurra! til en annen gang. Jeg tar en tur til Galleri Würth, ved Gjelleråsen i Nittedal.
Hjemme igjen: Hipp, hipp hurra for en ekte danske, billedhuggeren og maleren Robert Jacobsen, født i København i 1912, og som Galleri Würth nå så sjenerøst viser det norske publikum.

Ingen kommentarer: