KAN LYSTEN KOMME TILBAKE?

Etter separatutstillingen i fjor har jeg malt ett, kanskje to bilder. Lysten forsvant da jeg kom hjem og hang opp i atelieret alle 25 bildene som ikke ble solgt.

Skuffelsen kom etter at jeg kritisk hadde analysert dem, ett etter ett. Alt for mange holt ikke mål i forhold til de kvalitetskravene jeg stiller før jeg signerer. Jeg tror jeg har latt meg forføre, og nå svir det i min forfengelighet.

Etter å ha sett utstillingen til den danske billedhuggeren Robert Jacobsen i Galleri Würth ved Gjelleråsen, og gjenoppdaget den franske maleren Pierre Wemaëre, har sterke kunstopplevelser fra studietiden i Göteborg veltet opp i meg.

Nå stiller jeg meg et nærgående spørsmål: Hvorfor fjernet jeg meg fra Wassily Kandinsky, Paul Klee, Joan Miró, Asger Jorn, Karel Appell og alle herlige ekspressive og nonfigurative malerne?

Mitt første svar er enkelt: På grunn av miljøene jeg har levd i?
Det sier seg selv at jeg ikke fant aksept for den måten jeg følte naturlig å uttrykke meg på. Hadde jeg trassig gått videre, og malt slik, ville ingen kjøpt bildene mine. Jeg kom dessverre til å skru ned ambisjonene. Jeg prøvede å finne glede ved å male ”vakkert”, som impresjonistene, eller enda ”vakrere” – som skigardsmalerne hjemme i Norge.

Jeg har faktisk vært inne på tanken å legge inne årene (les penslene). Men nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Er det mulig å lysten tilbake ved å søke tilbake til en epoke som egentlig er passé?

CoBrA-gruppen oppløste seg selv etter tre år. Vil jeg klare å utvikle meg videre hvis jeg søker meg tilbake til mine egne ekspressive bilder?

Så plutselig kommer Pierre Wemaëre ”på besøk”. Og han gir meg noe å tenke på:

Han har alltid, og med vilje, atskilt seg fra den etablerte kunstverdens idé om ”kunstneren”. Han ser på seg selv som et helt alminnelig menneske, som en håndverker, som én som har sitt hjerte og sine følelser i det han konkret arbeider med.

Viktigst for ham er å forberede seg for livet etter dette. Han er troende katolikk, og var – pussig nok - en nær venn av en kommunist, dansken Asger Jorn, som oppsøkte ham og samarbeidet med ham etter 2. verdenskrig. Trolig var det Jorn som satte Wemaëre i gang å male igjen. Du kan se bildet ”Den lange reisen” en langstrakt vevnad som de samarbeidet om. Den henger i Galerie Moderne, i Silkeborg.

Jeg har allerede rukket å se endel av Pierre Wemaëres bilder på nettet. Kanskje får jeg se dem utstilt i et galleri- -? Jeg er takknemlig til Jorn som inspirerte denne maleren så han fikk lyst til å male igjen.

Jeg selv strir litt med å komme i gang med malingen. Men når det første bilde er signert skal jeg vel skrive en post til bloggen min om det, også.

Men nå skal jeg konsentrere meg om prekenen til søndagens økumeniske friluftsgudstjeneste i ”Lensekirka” i Fet. Og så skal jeg gjøre ferdig arbeidstegningene til en skulpturell utsmykning til friluftkirka ved Glommas bredd.

God helg!