DØREN TIL ATELIERET

Døren til atelieret står åpen og jeg kan se rett ut på en blomstrende syren som tilbes av tulipaner og tagetes og en frodig steinbedsplante. Titter jeg ut gjennom det store gavlvinduet til venstre er den digre rododendronbusken, over 50 kvadratmeter, i ferd med å springe ut med sin blomsterprakt. Ellers blomstrer det alle vegne. Det er ikke min fortjeneste. Det er hun – ”vertinnen” – mitt kjæreste medmenneske – kona mi, Reidun som hver vår tryller fram alt dette. Hun elsker skjønnheten i en velstelt hage, og trosser sine fysiske smerter for å gjøre den vakker.
Også jeg kan fryde meg over blomsterprakten og nyfriserte og irrgrønne plener, men jeg kan ikke engang nappe opp en enkel løvetann uten å miste pusten og bli svimmel. Men her inne i atelieret – som er Herrens rause gave til min alderdom – kan også jeg fungere. Jeg har malt gjennom vinteren og våren, og nå står tretti malerier klare til å bli hengt opp i Aur Prestegård. Jeg trenger nok hjelp til det arbeidet, men Aurskog Kunstforening har lovet å stille med hjelpere. Og nå går utstillingsplakaten og invitasjonskortet snart i trykken. Katalogen er klargjort for nummerering, titler, format og pris. Men det kan ikke skrives inn før bildene henger der de skal.
Jeg hadde ingen tanker om utstilling nå. Men kvinnene i styret for Stiftelsen Aur Prestegård klarte ved sin sjarme å få meg til å akseptere invitasjonen og stille ut i de koselige, gamle stuene i prestegården. Når jeg nå ser hva dette har betydd for min mentale helse er jeg glad jeg ga etter.
Nå planlegger jeg å gå helt over fra olje til akryl. Det blir nok en vanskelig periode før jeg blir fortrolig med et så vidt spesielt og krevende medium. Jeg har faktisk også begynt å planlegge et nytt malerprogram innenfor den abstrakte uttrykksformen. Jeg føler stor glede ved tanken på løse de mange problemene som dukker opp under veis.
Men først skal jeg male et stort bilde - i olje på lerret - av rododendronbusken. Det er egentlig ikke et bestillingsverk, men min datter Anne Kristin – som har fungert som fast mentor gjennom våren – har utfordret meg til å gå i gang med dette prosjektet. Ikke alle knoppene har åpnet seg, foreløpig. Når det skjer må jeg straks komme i gang med malingen. Lyset vil komme inn fra syd, og det betyr at jeg må svinge mine pensler ganske raskt. Solen venter ikke og nøler ikke. Den går sine jevne gang over himmelen og bryr seg verken om det er en Monet eller en Kvebæk som jakter på lysrefleksene. Må bli ferdig med bilde i løpet av to til tre uker. Busken blomstrer ikke lenger.
Så er det vel rimelig å spørre om jeg har nye utstillingsplaner i ermet. Det har jeg faktisk ikke. Jeg håper imidlertid vi kan gjenta suksessen med ”Åpent atelier”, slik vi hadde på Luciadagen. Men også at jeg kan komme i gang med et billedgalleri på nettet. Enhver kunstner sliter med sine narsisistiske tilbøyeligheter. Bilder som er malt må vises til andre. Narsisimen går ikke alltid ut på at kunstneren ønsker å vise seg selv, eller stille seg ut. Det er deres produkter som skal vises. Men kunstnere er ikke bedre enn at de føler det behagelig på egne vegne når publikum skryter og applauderer deres arbeider.
Selvfølelsen er et følsom instrument.