lørdag, november 05, 2011

STATUS PRESENS

Dette uttrykket lærte jeg allerede i min første terapeut tid. Jeg måtte kunne beskrive pasienten(es) situasjon her og nå. Jeg kan huske med stolthet tilbake på alle morgenmøtene jeg var med på som sykehusprest. Det som sitter spikret fast i meg er at avdelingssykepleierne rapporterte fra sine avdelinger om pasientenes ”status presens”. Og dette ble gjort med stor omtanke, og ble møtt med stor respekt og faglig tilbakemelding. Det som imponerte meg aller mest var overlegens evne til å huske alle pasientene, og det var faktisk opp i mot hundre i de tre avdelingene.
Det er klart denne omsorgen gjorde sterkt inntrykk på meg. Uttrykket ”Hvordan har du det?” ble med dette så mye mer realistisk. Man spurte jo faktisk etter den annens ”status presens”. Amerikanerne har gjort uttrykket til en alminnelig hilsen: ”How are you?” og svaret man forventer er ”Fine, thank you. How are you?” ”I am fine, thank you”.. Men når jeg spør: ”Hvordan har du det?” så føler jeg nok at jeg blir svært nærgående. Nå har jeg snudd litt på uttrykket og spør: ”Har du det bara, eller?” Og oftere enn før får jeg vite ”status presens”.
Nå er det ikke slik at jeg er motivert og utrustet til å hjelpe folk som bekjenner at det ikke står så bra til. Men når noen bekjenner at de har det ikke så bra, så spør jeg gjerne: ”Har du noe imot at jeg tar deg med i min morgenbønn?” Det har ikke hendt til denne dag at noen har takket nei til dette. Men forbønns listen kan bli så lang at jeg noen ganger plutselig glemmer navn.
Min kona, som alltid er med på disse morgenbønne kan noen ganger si litt spøkefullt: ”Jeg tror du har litt tvang, David”. Svaret er at jeg har nok det, særlig når det gjelder å huske navnene på dem jeg har lovet å be for. Og for å huske dem må jeg dele dem inn i ulike grupperinger, som hjelper meg å huske dem alle. Og når jeg ber går jeg fra gruppe til gruppe, og alltid i samme orden og rekkefølge. Det store spørsmål blir alltid: Når skal jeg slutte? Hvem skal jeg stryke av listen, som bare øker og øker, og hvorfor?
For mange år siden spurte menighetsdiakonen vår om vi ville være med i en bønnetjeneste for dem som var døpt i menigheten, men som vi ellers ikke hadde noen kontakt med. Vi svarte ja, og fikk utdelt et navn. Denne personen vi fikk har vi bedt for daglig i alle fall i ti år, men jeg tror ikke menighetsdiakonen er spesielt opptatt av denne bønnetjenesten lenger. Men gutten har kommet oss svært nær, og vi følger hans utvikling fra vårt ståsted. Vi syns han har skikket seg bra, og det takker vi Gud for.
Men nå var det ”status presens” jeg ville skrive om. Det hender, og ikke så sjelden, at noen spør meg: ”Hvordan har du det?” Noen ganger lurer jeg på om jeg skal fortelle dem det, eller bare takke høflig for omtanken. Men nå skal jeg fortelle det til mine bloggvenner, for det er ganske enkelt: Når jeg sitter føler jeg meg i topp form. Alt fungerer som det skal. Alle kontroller hos legen understreker dette. Det er når jeg reiser meg at ikke alt er som det var før. Føttene, selve det fysiske fundamentet, reagerer ikke som før. Jeg har fått en diagnose for dette: ”Nevropati”. Problemet har manifestert seg fra anklene og ned.
Det mangler ikke på gode råd om å trene. ”Du må gå deg en tur hver dag!” sier de. Men følger jeg dette velmente rådet må jeg regne med kraftige ødemer i føttene i flere timer etterpå. Og akkurat det føler jeg ikke behov for. Men gå skulle jeg gjerne. I mine yngre år var jeg hva jeg kan kalle en ”lyst ganger”. Jeg hadde faktisk stor glede av å gå, og i en motbakker økte jeg ofte farten.
Jeg pleier av og til å skryte litt av at jeg en dag gikk ca 70 km (jeg har aldri målt distansen nøyaktig). Jeg gikk fra min kjæreste på Strømmen til Nerdrum, hvor jeg bodde. Det er i alle fall en distanse på 12 – 13 km. Jeg pakket baggen min og la i veg opp til bussholdeplassen, og det var ca 3 km. Jeg kom for sent. Bussen reiste fra meg. Da la jeg i veg mot Havnås leiren, en strekning på i alle fall 50 km. Jeg kom fram etter kveldsmaten. Gutta arrangerte en fotballkamp, og da de fikk vite at jeg var tilbake i leiren, tvang de meg ut på banen. Det var det klokeste jeg kunne være med på. Nå ble stive muskler myket opp. Jeg var verken støl, eller hadde andre plager, dagen etterpå.
I dag snakket jeg med sønnen min, som er fysioterapeut, om disse plagene. Hva kunne jeg gjøre når å gå ga så mange ubehageligheter? Du skule hatt en tredemølle i taket , svarte han. Ideen var glimrende. Vi visste bare ikke hvordan en slik skulle konstrueres. Som kompensasjon for dårlige føtter er forslagene mange. Hva med en rullator, en rullestol (finnes også motoriserte, endog med kupe). Problemet er at jeg føler meg alt for frisk til slike hjelpemidler. Kanskje er jeg bare forfengelig?
Status presens? Alt over anklene er i utmerket stand, og det er i alle fall mye å takke for.

3 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Ja, man må være taknemmelig for, at det er de nederste 20 cm, du døjer med og ikke de øverste. Men jeg ville nu ønske for dig, at du også havde bedre muligheder for at bevæge dig. Tak for status - jeg tror, det hjælper at dele. Det er på den måde, vi bliver genstand for forbøn!

David Kvebæk sa...

Takk, kjære Charlotte. 20 cm av en kropp på 186 cm we ikke mye å klage over. Var i Tredfoldighetskirken i går kveld, hørte min gamle venn Per Arne Dahl intervjue biskop emeritus, Gunnar Staalset, og preke. Utrolig at man søndag etter sndag samler full kirke. Grunnen er absolutt folkelighet og nærhet til livet, slik du legger opp ditt arbeid.

Anonym sa...

Great post. I used to be checking constantly this weblog
and I'm impressed! Extremely useful info specially the remaining section :) I handle such info much. I was seeking this particular information for a long time. Thanks and good luck.

Also visit my website :: honda s2000 for sale dealers