mandag, januar 23, 2012

OM Å VÆRE UNG OG FORELSKET

Her på bloggen skiftes tema raskt, og tidsavstanden er stor.

Ingen ting i verden kan sammenlignes med det å være forelsket. Det ble jeg lett. Helst i pene jenter med vakre tenner. Jeg var i følge vitner en ung, høy, slank og spenstig ung mann, men i følge diverse undersøkelser i speilet var jeg ikke spesielt vakker vil jeg si. Jeg hadde en sølvplombe i en av fortennene. Den sjenerte meg veldig. Verre var det nok at jeg hadde regelrett tannlegefobi og fikk ikke rettet på denne skavanken, og ikke andre heller, for den saks skyld, dessverre.
På den tiden skulle det lite til for å sette følelsene i brann, og det skulle heldigvis også lite til for å slukke ilden. Hadde den flammet sterkt, var det smertefullt når min flamme slo opp.
Etter hvert lærte man seg å tolke signaler slik at man var den første som kom på den ideen. Da kunne man i verste fall få litt dårlig samvittighet, noe som var adskillig mildere enn kjærlighetssorg.
Det dummeste ved forelskelsene i ungdomstiden var følelsen av at man eide den andre, eller var eid. Angsten for å miste den man var forelsket i igangsatte mange ”tiltak” for å holde fast på. På det tidspunktet hadde man ikke lært forskjellen på forelskelse og kjærlighet.
Forelskelsen turte ikke slippe taket, av frykt for å miste. Kjærligheten våget å slippe taket og å sette den andre fri, for å få. Man lærte etter hvert at kjærligheten ikke vil ha noen som den ikke får helt frivillig. Og for sent i livet støtte man på uttrykk som dette; ”If you love sombody, set him free!”
Noe av det vondeste som skjer ar at de forelskede setter seg selv ut av spill og lar følelsen styre alle avgjørelser. Jeg så det som ung, hos andre, og jeg sa: ”Disse to er ikke to, men en, og det kommer aldri til å vare livet ut!” Og det gjorde det ikke heller.
Få ting føles mer smertefullt enn når ”en” skal bli to. De ene kan vel føle seg fri, men den andre vil neste alltid føle seg delvis ødelagt. Det som var en vesentlig del av en selv forsvant. Og når det som er forsvunnet har vært gjenstand for så masse følelser, blir tapet opplevd som en katastrofe.
I denne perioden av livet er forelskelsen ofte en del av en frigjøringsprosess, en frigjøring fra hjem og foreldre. Men når følelsene driver en i favnen til en annen, oppstår en tilsvarende binding som den man vil bort fra, men man forstår det ikke. ”Du må da forstå at dette er noe helt annet!” Ja, og visst er det det. Dessuten er det noe vanvittig herlig. Noe som er så godt kan da ikke være galt?
Dette blir et galt resonoment. Det dreier seg nemlig om to forskjellige ting. Løsrivelsen utnytter forelskelsen, og forelskelsen skaper en ny binding.
De første signaler bør de unge være våkne for. Når den enes ønske og vilje, om de er aldri så søte, kan gå på tvers av den andres. Tar man ikke dette opp der og da, kan man med lukkede øyne skli inn i et forhold der de to går opp i hverandre, opphører å være to og blir en.
Kjærligheten kan si både ja og nei, uten å opphøre å være kjærlighet. Når forelskelsen sier nei, frykter man for at det er slutten på forholdet. Og når dette misforstås, ja så er det det, og det er godt! Når forelskelsen ikke tåler det normale vil den fortsette som patologi. Det er her parforhold får en uheldig debut.
Biskop Alex Johnson sa en gang at forelskelsen er som selvstarteren, og kjærligheten er motoren. Med det sa han at forelskelsens oppgave er starte motoren. Dette er en god tanke. For motoren gir opp av og til, men selvstarteren kan få den i gang igjen.

Forelskelsen vil alltid være en nyttig faktor i ethvert ekteskap, uansett hvor gammelt det er. Og forelskelse kan skapes, heldigvis. Og den skapes enklest ved sansemessig påvirkning.

Ingen kommentarer: