onsdag, januar 04, 2012

DRØMMEMESTEREN

Jeg har aldri hørt om ham i metodistiske sammenhenger, bortsett fra at noen fra menigheten vår i Fredrikstad her nevnt hans navn og sørgelige skjebne. Jeg tenker på Kunstmaler, herr Benik Riis.
Multikunstneren Ketil Bjørnstad har skrevet bok om han. Jeg fikk den i julegave av kona mi, Reidun. Den har tittelen ”Drømmemestern, Bendik Riis”. Jeg har lest den med tårer i sjela.
Bendik Riis er født og oppvokst i Fredrikstad. Hans far bygde nytt hus for familien, som foruten ham selv besto av mor og tre barn. To jenter og en gutt. Bendik var nr. to av tre. De harde trettiåra ødela familiens grunnlag. Faren måtte flytte til Oslo for å jobbe. Han kom hjem hver fjortende dag. Da stilte hele familien opp på jernbanestasjonen for å ta ham i mot. Og nå ble det fest i det lille huset. Dessverre var ikke moren en klok forvalter. Hennes varme hjerte og legning for ”det gode liv” satte familien i større og større gjeld.
En dag Bendik kom hjem fra skolen så han at vinduene i huset var helt mørke, og at politifolk bar ut alt innboet og satte det på plenen utenfor hjemmet, Og midt oppe i alt dette så han og hørte sin kjære mor og søstre gråt og skrek og ar redde.
Denne scenen boret seg fast i Bendiks minne. Han har senere malt det, og det regnes i dag som hans mest sentrale bilde. Det heter ”Utkastelsen”. Etter en tid med angst, uro og masse problemer fikk de en leilighet i Fredrikstad sentrum. Her forsøkte de å samle trådene, men det skulle ikke gå lang tid før de ble kastet ut fra denne kommunale leiligheten også.
Folkefantasien ble sluppet løs på dem og snart var de så traumatiserte at de knapt hadde noen som sympatiserte med dem.
Bendik var en særdeles vakker gutt, og han var flink på skolen, men hans familiebinding gjorde ham til en einstøing. Det skulle ikke bli bedre for ham da han ville utdanne seg til kunstmaler. Det var ingen hjelp å få. Så kommer krigen og ødelegger at han har kjært. Han lager 17.maitog for barn og holder taler. Først så de på ham som en tulling, men hans pågåenhet førte ham i fengsel et par ganger.
Det synes opplagt at den unge Bendik trengte hjelp, men den hjelp han fikk skjedde aldri på hans premisser. Folk, hjelperne inkludert, lyttet aldri til hva han sa og dette endte med at han ble tvangsinnlagt på Gaustad Psykiatriske sykehus med den samme diagnose som Anders Behring Breivik, paranoid shitzofren.
Men han var nok verken paranoid eller shitzofren, han var en original utgave av arten menneske. Bendik var snill, høflig og vennlig og laget ikke rabalder. Han følte seg innesperret og ufri og skrev utallig brev til venner og bekjente og etter hvert til øvrighetspersoner om hjelp til å komme ut av dette redselens, grusomme fengsel. Men brevene kom ikke ut av sykehuset. De ble sensurert og lagt til journalen, og brukt som bevis på hans ”sykdom”.
Men det ekstraordinære ved Herr kunstmaler Bendik Riis var hans kreative oppkomme. Han malte bilder. Han skrev dikt. Han hadde et hav ideer om hvordan ting kunne forbedres osv. Samme hva som hendte klarte ingen å stanse ham i å være kunstmaler.
Det hører til Gaustads styggeste historie at man stjal hans bilder, og når han ble en anerkjent maler solgte de bildene hans til stor fortjeneste. En mengde originale Riis bilder er derfor kommet på avveie.
Til slutt hadde legene ikke lenger argumenter gode nok til å holde ham innesperret. Nå fikk han av en venn bo i ei koie på Malmøya. Her levde han og malte han og ble enda mer aparte i måten å kle seg på. Han vakte oppsikt.
Kunstnerisk sett var han en nyskaper, men han hadde store problemer med å bli akseptert ved de toneangivende galleriene. Men noen forsto at det han malte var geniale bilder og hjelp ham til å stille ut. Og nå solgte han også bilder og fikk egen økonomi. Toneangivende kunstkritikere skrev etter hvert fine kritikker. Og etter hvert ble hans måte å male på akseptert og etterfulgt av moderne malere.
Få ting har gjort meg mer trist enn å sette meg inn i historien om Kunstmaler Bendik Riis. Og få malerier har gjort meg mer positivt undrene enn de som denne kunstmaler har skapt. Han fortjener å bli løftet fram i lyset, og kanskje aller helst av Fredrikstad kommune.

2 kommentarer:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Meget spændende læsning. Jeg gik strax ind og så nogen af hans billeder på nettet. Noget af det ligner Van Gogh på norsk - meget skønne farver.
Ak ja, verden er grum og vil ikke altid se hverken skønhed eller talent. Men dejligt, at der er lavet både en bog et teaterstykke om ham!
I øvrigt godt nytår til dig og dine!

KARIANNE B sa...

TAKK for finfin artikkel!!!

Varm hilsen fra en norsk kunstners atelier i Romania !!!D