Det henger et krusifiks på veggen foran meg

Det henger et krusifiks på veggen foran meg. Det henger under bilde av min studievenn Poul Rasmussen, til høyre for termometeret og til venstre for et avisutklipp. Det henger med andre ord midt i min alminnelige hverdag.

Jeg fikk krusifikset som avskjedsgave av en familie jeg ble kjent med i Borås. Korset er av edelt tre og er et latinsk kors der tverrarmene er føyet inn i stammen. Forskerne heller til den oppfatning at slik må Jesu kors ha sett ut. Men ingen kan si noe sikkert. Det er dette korset som er mest kjent i hele verden.

Det finnes ingen oversikt over salmer og sanger som har besunget dette seiersmerke. Det er vårt kjæreste eie. Intet religiøst objekt formidler en slik rikdom, som Jesu kors. Det er frelsens og troens sterkeste symbol. Det er elsket av millioner. Det står som et håpets plusstegn på kristnes graver og sier. ”Noe mer er i vente”.

I dag fikk jeg et vakkert takkekort fra Per, Marits mann. To fotografier fra Marits grav med masse blomster, og det hvite, korset. Marit, vår kjære Marit er død, død som en overskåret rose. Men minnene om Marit lever.

Jeg møtte henne som et skjønt menneske da jeg var prest i Levanger. Hun var en våken gymnasiast som kom til gudstjenestene med bibel, notisbok og blyant. Hun lærte meg å vær forberedt og ha et bevisst og gjennomtenkt forhold til hvert eneste ord jeg talte. Hun var ingen bråkjekk og kverulerende ungdom. Han bar på et dypt ønske om å forstå mitt budskap.
Som prest har jeg aldri hatt en bedre mentor, enn Marit.

Det gikk flere tiår før jeg møtte Marit igjen. Hun hadde utdannet seg til sosionom og senere til familieterapeut, og ledet da et familievernkontor. Dett vakre, åndsrike og forfinede menneske
hadde valgt et ”gå-i-mellom-yrke”, det tøffeste og mest personlighetskrevende yrke man kan velge. Marit hadde empatiens nådegave. Ikke den devaluerte utgaven som forveksles med sympati, men den vi i faglige sammenhenger
beskriver som evnen til å bruke seg selv i emosjonell innlevelse uten å miste fotfeste i den profesjonelle virkelighet.

Da jeg under et seminar jeg holt, møtte hennes mann, reiste jeg lykkelig hjem til min Reidun og sa: ”Nå har jeg møtt Marits mann. Nå er jeg overbevist om at hun har hatt et rikt og vakkert ekteskap og familieliv.

På Marits grav står korset planet. Det var også plantet i hennes edle hjerte, som et forsoningens og oppstandelsens tegn. Hun elsket å arbeide med forsoning, og med oppstandelse fra et liv i rennesteinen.

Men på det latinske korset henger Jesus som skulptur, trolig opprinnelig støpt i sølv. Jeg har en forsølvet utgave. Det oppdaget jeg da krusifikset under en transport brakk figurens høyre arm litt over albueleddet. Nå er delene føyd sammen igjen. Dette er smertens mann, det rene og rettferdige mennesket som døden og graven ikke kunne holde på. Skulpturen av den døde på korset tvinger meg til å leve i en tro som har en levende fortid og en levende framtid.

I vårt fattige og angstfylte trosliv var det ikke plass for krusifikset. Korset skulle være nakent og bart. Korset og graven er tomme sier man. Ja, selvsagt er de det. Men gravstedet er meget sannsynlig forsvunnet. Plankene er enten råtnet bort, eller fliset opp. Korset og krusifikset er våre øynes trosforankring.

Jeg ser opp på krusifikset og sukker: ”Takk Herre, ditt live er mitt liv. Din død er min død. Og din oppstandelse er min oppstandelse.”