mandag, juli 16, 2007

PÅ VEGGEN FORAN MEG

På veggen foran meg har jeg hengt opp bilder, avisutklipp, kors og krusifikser og et termometer, som i skrivende øyeblikk viser passelige 21 grader Celsius. Felles for dem alle er at de har hatt – og derfor fortsatt har – en stor betydning for meg.

Øverst til venstre har jeg festet med tape et bilde av min gamle studiekamerat fra Överås-tiden, Poul Rasmussen. Han var fiskeren som brøt med sitt barske yrke, og gjennomførte et tungt teologisk studium for å tjene som prest i den danske Metodistkirke. Nå er han pensjonist og bor sin hjemby, Strandby på Nord Jylland. Det sies at han har gjenopptatt sitt gamle yrke. Nå fisker han fra sin ringe jolle. Ikke så mye for fiskens skyld, som for gleden ved å lukte havet, og høre bølgeskvulpet og måkeskrik, og lyden av kraftige dieselmotorer litt lengre ute.

Hans kullsvarte, kraftige hår har forsvunnet. Fiskerens never er ikke fullt så brede og kraftige som før. Den ene er gjemt i lommen. I den andre holder han nøkkelen til kirken. Han er en slags kirkevert – tror jeg - som stolt viser fram den nyresaturerte skuta si. Gulvet i alterpartiet har solide skipsplanker med sorte gummifuger. Selve alterringen er som rekka på den gamle båten hans. Det brede alterbordet er dekket med hvit duk i - det vi nordmenn kaller - hardangersøm. Her er styrbord - og babord ”lanterner”. Her er skipskjeks og vin. Her ligger skipperens viktigste verktøy, det hellige skipets ”kartmappe” innbundet i skinn og med gullsnitt. Alterveggen er dyp blå, som når hav og himmel flyter sammen før dagen demrer. På det hvite feltet over alteret står skrevet med "predpenn": Jesus alene. "Hva annet kunne står der, Poul?"

Jeg studerer min barkede, og sterkt mannlige, studievenns pensjonsitansikt. Det er preget av et langt liv ombord i en annen skute. Stålbrillene rammer inn et par mørke brune øyne, faste som bjergene på Bornholm, og myke som bølgeskvulp ved Skagens strender. Det er som om de stirrer baklengs inn i en håpefull framtiden.

Jeg hvisker inn i hans nakne venstre øre: ”Ble det slik du drømte om, Poul?” og svaret jeg leser ut av bilde er tydelig nok: ”Ja. Jeg var i min ungdom ikke i stand til å drømme om noe i nærheten av all den rikdom jeg har opplevd”.

Nå henger han på veggen - rett mot meg - her jeg sitter ved min arbeidspult. Poul er en viktig del av mitt liv. Vi var i slutten av femtiårene teologiske studenter, som hadde brutt med våre borgelige fortid for å tjene Gud og vår samtid på beste måte. Jeg er glad i disse minnene, og i ham som var en viktig del av dem.

Dette var Pouls bilde. Tolv andre har allerede begynte å spørre om når jeg skal skrive et notat om dem.

1 kommentar:

Tro Håb og Kærlighed sa...

Kære David!
Tak for de smukke minder om Poul! Vi har i aften været sammen 24 mennesker i Emma og Pouls hjem for at fejre hans fødselsdag. Han fyldte 81 den 29. juni, og som ofte før faldt fødselsdagen under årskonferencen. Derfor fejrede vi ham i aften i stedet. Selvom det regnede havde vi en hyggelig gril-fest. Både Emma og Poul har læst din blog - til glæde! Tak for dine gode, sande ord.