søndag, juli 22, 2007

Seks av ti ville gått til kirken om de ble bedt

På veggen foran meg henger et gulnet utklipp fra Vårt Land, mandag 11. januar 1999. Den korte artikkel forteller om en undersøkelse som ble gjort i 20 menigheter i Rogaland i forbindelse med bispevisitas. Den ble ikke foretatt etter strenge vitenskapelige kriterier, men resultatet var klart nok.

Over 60 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de kunne tenke seg å gå til gudstjeneste hvis de ble invitert av naboer og venner. Et sensasjonelt utsagn, eller?

På den tiden var jeg med i en komité som skulle legge fram ideer for feiring av menighetens 100 års-jubileum. Inspirert av undersøkelsen presenterte jeg Vennegudstjenesten. Den var ikke ny i formen og heller ikke i innholdet. Målgruppen var ny. Innbydelsen skulle rettes mot våre venner og naboer.

Det ble laget en vakker innbydelse med plass til navn på dem vi innbød, og på dem som innbød. Brevene ble postlagt en drøy uke før den aktuelle datoen. Jeg var meget spent på resultatet. Vi hadde sendt ut fler enn femti brev. Sytti takket ja og kom, flere sendte skriftelig svar og sa de gjerne ville ha kommet, men at de var forhindret. Regnestykket ble galt. Det kom nemlig fler enn én person pr. brev.

Så langt tilbake som jeg kan huske har den mest avanserte invitasjonen vært å putte løpesedler til postkassene. Det var en anonym fromhetsøvelse for dem som gikk, og derfor sikkert nyttig, men effekten lå på under en prosent.

Siden har vi arrangert en Vennegudstjeneste i året med skriftlig invitasjon. Hver gang ligger effekten på 60 prosent eller mer, og menighetens egne er alltid i mindretall ved slike gudstjenester.

Påstanden i artikkelen viser seg å være korrekt. Men hvorfor
benytter vi ikke denne metoden oftere når ingen tidligere anstrengelse har vist seg mer effektive?

Svarene jeg har fått er nedslående: - Jeg har ingen å sende innbydelsen til. - Jeg har ingen andre venner enn dem i menigheten. - Jeg føler meg bortkommen blant så mange fremmede. - Utlegget til frimerker blir i meste laget.

De første argumentene er det på kort sikt vanskelig å gjøre noe med. Men frankeringsutgiftene kan menigheten ta seg av.
Hvis løskollekten under Vennegudstjenestene ble øremerket
frankering av nye invitasjonsbrev kunne vi sende ut mange, mange flere innbydelser til neste arrangement.

Biskop Ernst Baasland tror at det i mange tilfeller har med treghet å gjøre når folk ønsker kontakt med kirken, men ikke kommer til gudstjeneste. Det er sikkert riktig. Men en annen treghet er minst like beklagelig, nemlig kirkens manglende evne til å sende ut vennlige innbydelser.

”Kirken med de åpne dører” er et ærlig ønske, men krever åpne og inkluderende kristne om det skal bli mer enn et ønske.

Ingen kommentarer: