Min første jobb ved Modum Bads Nervesanatorium var sommeren 1961. Jeg hadde truffet Gordon Johnsen våren 1956 på Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, i Göteborg. Han var invitert et par dager til å holde forelesninger for oss . Jeg kan huske jeg var helt fascinert av disse forelesningene som var ekte og livsnære, og lette å forstå. Under en pause passet jeg på at jeg kom tett innpå mannen, der vi sto på den store balkongen og så ut over den flotte parken. Han spør overraskende hvor jeg kommer fra. Jeg ble litt fortumlet og svarte Lillestrøm, og da var samtaleemnet gitt. Mannen var levende interessert i fotball og vi pratet om LSK som det året hadde gjort det bra på banen. Plutselig sier han: Du skal komme til Nervesanatoriet du! Forfjamset svarer jeg ”Ja, men hva er det?” Foreløpig er det en byggeplass, men jeg håper vi kan åpne før året er omme.
Så, fem år etterpå, kommer invitasjonen. Jeg pakker baggen min og tar toget fra Jevnaker til Vikersund. Jeg spør meg fram og får vite at Nervesanatoriet, eller ”Badet” som bygdefolket kalte stedet lå omtrent tre kilometer opp mot skogen. Det var ikke lenger enn at jeg kunne gå. Unnskyldningen var et jeg ikke ville sløse bort pengene mine på drosje. Støvete kom jeg fram og meldte meg i resepsjonen. Jo da, jeg var ventet. Snart kom oversøster og loste meg ut til huset hvor jeg skulle bo.
I ”Villa Casa Bella” fikk jeg et soverom. Det var et gammelt hus fra den tiden overlege Thavlow drev sitt berømte badesanatorium fra 1850-tallet, og bar preg av det. Jeg skulle dele baderom og stue med to andre personer, som viste seg å være pasienter Gordon Johnsen hadde tatt imot utenom pasientlisten.
Da jeg hilste på den ene var jeg med en gang trått inn på en teaterscene. Han var nemlig skuespiller, og spilte teater hele tiden. Og jeg måtte følge opp og spille den rollen han forventet av meg. Det var ikke vanskelig, for han hadde hovedrollen. Jeg var bare statist. Den andre kom litt senere ut på kvelden. Han var bilselger og kjørte en av disse småbilene som var så moderne på den tiden. Jeg tror det var en Austin 7. Han kjølnet ned temperturen og vi kunne snakke om biler og alminnelig ting.
Overlegen stakk innom for å gi beskjeder. Mine huskamerater fikk oppgitt tid for samtaler, og jeg fikk beskjed om å stille på morgenmøte dagen etter.
Jeg var tidlig ute og fant meg en plass langt nede ved bordet. Hyggelig mennesker kom og hilste på meg og ønsket meg velkommen. Så ble det stille, og presis på klokkeslettet går døren inn til overlegens kontor opp og inn som en vind kommer overlegen i sin hvite frakk. Møte starter ved at nattsøster kommer med sin rapport, og deretter rapporterer de to avdelingssøstrene. Det var kun to avdelinger på den tiden. Overlegen snapper opp et poeng, diskuterer kasus med ansvarlige lege, tar opp poenget og holder en liten forelesning samtidig som han lager noen illustrasjoner på den svarte tavlen. Jeg legger nå merke til at det er en slags hierarkisk ordning ved bordet. De viktigste legene sitter øverst, og etter dem de viktigste sykepleierne. Alle i sine uniformer. Jeg har plasser meg riktig. Så introduserer overlegen meg for forsamlingen, og jeg reiser meg og bukker pent. Det var det.
Når vi nå går ut av rommet viser oversykepleier meg til mitt kontor. Det er et bitte lite kryp inn med en bitte liten pult og to små stoler. En for meg og en for en eventuell pasient. Rommet er så smalt at jeg kan berøre veggene med utstrakte armer. Men heldig vis er det minst dobbel så langt. Vinduene sitter høyt oppe på veggen, og her er to dører. Den ene fører inn til kapellet. Den andre ut til en liten gang, som er selve inngangen. På pulten ligger en hvit frakk som jeg alltid skal ha på meg når jeg går ut i sykehuset, forteller oversykepleier. Jeg prøver den, men den er alt for kort. Oversykepleier kommer straks med en ny.
Ja, så går jeg da og sprader i hvit frakk og føler meg viktig. Alle hilser høflig men ingen forteller meg hva jeg skal gjøre. Ut på ettermiddagen møter jeg overlegen i en korridor. Jeg stanser ham og spør høflig: ”Doktor Johnsen, hva skal jeg gjør her?” Han ser forbauset på meg og svarer: ”Du er prest, ikke sant? Det er ikke jeg.” så farer han videre. Jeg kjenner at sinne vil koke i meg og jeg tenker: ”Hit er jeg kommet på invitasjon av selveste overlegen. Så spør jeg høflig om hva jeg skal gjøre, og så svarer han meg på den måten. Det var rett og slett uhøflig!” Men så tar jeg meg i det og tenker: ”Han har jo rett! Ok, så setter jeg i gang på min måte, og så får han heller si fra om jeg gjør noe som er galt”
Fra nå av er jeg prest med betydelig selvfølelse. Jeg går visitt til alle arbeidsstuene, snakker med ergoterapeutene om det er OK at jeg snakker med pasientene, og alle sier ja. Jeg kan bruke hele dagen på pasientene om jeg vil, og det vil jeg. Jeg er sammen med dem i salongen og ute på plenene når de spiller bodgja. Og snart har jeg et nært og fint forhold til de fleste. Jeg lærer meg navnene, og hva de strever med, og kan derfor følge godt med på morgenmøtene når den enkelte pasient blir presentert som et kasus. Jeg er i læringsprosess.
Nå viser det seg at til mitt arbeid hører det med å holde en kveldsgudstjeneste hver torsdag kveld. Noen forteller meg hvordan den pleier være, og jeg følger bare opp den vanlige ordningen. Det forbauser meg at kapellet er fullsatt, og at noen sitter utenfor på balkongen. Overlegen er der også. Han sitter på første benk rett overfor prekestolen. Det sjenerer meg meget. Jeg holder en enkel, helt vanlig preken, med en viss tilknytning til miljøet som jeg har observert noen dager. Alt er over på 45 minutter. Etterpå er det flere som vil ha tak i meg. Noen vil bare takke. Men noen vil spørre om punkter i prekenen mens andre vil diskutere. Jeg forsto da at kveldsgudstjenesten ville kunne bli et utmerket verktøy i min sommertjeneste, og at jeg måtte være nøye med hva jeg sa. Jeg hadde aldri opplevd dette før i min prestetjeneste.
Det var en ting til som jeg opplevde som spesielt. På fredag kveld åpnet Inga og Gordon Johnsen sitt private hjem for oss ansatte som ønsket å komme. Kvelden startet med at Inga serverte kaffe og kringle mens praten gikk lystig om smått og stort. Så, på et bestemt tidspunkt tok Gordon ordet og sa vi skulle lese tekstene. Jeg hadde ingen bibel med meg så jeg fikk låne et nærmest hellig klenodium, det var bibelen til Gordons far. Her var ingen undertrekninger av noe slag, bortsett fra at etter hvert kapittel var det med blyant laget streker, og for hver femte strek en skråstrek. Gordon fortalte meg at hans far pleide å sette en slik blyantstrek for hver gang han hadde lest et kapittel i bibelen. Han begynte med det etter han hadde fylt sytti år. Da jeg talte opp strekene viste det seg at det etter hvert kapittel var hundre slike streker. Den gamle mannen hadde altså lest igjennom bibelen 100 ganger fra perm til perm etter han fylte 70 år. Det var med stor andakt og forsiktighet jeg holt denne bibelen.
Gordon plukket ut en person og fortalte hvilket skriftavsnitt som skulle leses, og så neste, og neste, helt til vi hadde lest alle tre rekkene med tekster, runde etter runde. Så lest han selv søndagens prekentekst og ga ordet fritt. Nå skulle vi fortelle hva teksten ga oss av opplevelser, og hva vi håpet presten ville berøre i sin preken kommende søndag. Jeg kan huske at en prest fra en menighet i Oslo kom for å være med om disse fredagskveldene. De var til stor hjelp for hans prekenforberedelser, sa han.
En dag ba overlegen meg å ta imot en pasient til samtaler. Det var en mann som sleit med en sterk nevrose hvor religiøse problemstillinger var vevd tett inn i problematikken. Jeg visste ikke om dette var sjelesorg eller terapi. Men legen som hadde ham til behandling merket at han hadde stor nytte av å snakke med meg, så Gordon ba meg overta behandlingsansvaret for denne mannen. Etter en tid var han helt restituert. Gordon bet seg merke i dette. Han hadde oppdaget at jeg hadde et naturlig talent for psykoterapi, sa han senere.
Jeg fikk ikke så mange pasienter i ”behandling” etter dette. Tiden kom da jeg måtte ta farvel. Egentlig skulle jeg betalt Kr. 100,- for oppholdet, men jeg hadde så dårlig råd at man så mellom fingrene i mitt tilfelle. Dessuten hadde jeg gjort et stykke arbeid ved sykehuset helt gratis. Da vi tok farvel sa både Gordon Johnsen og jeg at vi ønsket å beholde kontakten. Og det gjorde vi fra da av.
Jeg glemte visst å nevne at det var fint vær hele den sommeren, bortsett fra en kveld da det striregnet. Jeg var hjemme hos overlegen. Han lånte meg en trenchcoat og fulgte meg helt hjem til Casa Bella. Fra den sommeren ble mitt liv annerledes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar