EN EKSHIBISJONIST FYLLER 77

Det regner i dag, på bursdagen min. Jeg tyder det som en velsignelse. Aldri har hagen vært mer frodig enn i år. Det skyldes ikke meg. Jeg ødelegger mer enn jeg skaper noe nytt. Da jeg skulle debutere som gressklipper etter den fatale opplevelsen for vel et år siden, da gressklipperen dro fra meg på minste hastighet, så kjørte jeg nå maskinen over stubben etter kirsebærtreet. Jeg mente at innstillingen var slik at klipperen ville gå fri, men nei, og atter nei. Den skar seg inn i stubben og begynte å oppføre seg fremmed og merkelig, og har gjort det siden. Selvbebreidelsen var der med én gang: ”Dette duger du heller ikke til!”. Nei, skal noen ha ros for en frodig hage må det være ”værtinnen” og sildigregnet.
Gratulasjonene har strømmet inn, både på mail, sms og telefoner. Avisen Vårt Land har hjulpet på hukommelsen til folk. På gratulasjonssiden står nå mitt navn aller øverst. Det satte et støkk i meg. Det betyr vel at det nå er like før ”over og ut?” Det er tungt å måtte innrømme at 77 er mange år, og at det ikke lenger er overensstemmelse mellom det som foregår oppe i hode og nede i beina. På lørdag forsøkte jeg meg på en piruett (jeg skulle ha på meg sandalene – de uten stropper), men vips gikk jeg over ende, stanget ned ei bordlampe og rev med meg bordet den sto på og en panelovn, skar hull i øret og slo meg ellers gul og blå. Dessuten pådro jeg meg en lyskestrekk. Men alt er over nå.
Jeg har tenkt at det er på tide å forebygge skader. Sandalene fjernes, det gjør også teppeløperen i atelieret, som jeg flere ganger har snublet i. Jeg må tenke meg om når jeg snur meg, og pålegge meg selv å være langsom. Alt fungerer bra, men jeg går fortsatt som en gammel mann. Det vil jeg kanskje måtte fortsette med, for jeg er faktisk en gammel mann.
Min datter Anne Kristin ringte og gratulerte meg. Hennes omsorg for mitt velbefinnende er ganske stor. Nå foreslo hun at jeg burde begynne med ”kinesisk gymnastikk”, du vet den med de langsomme bevegelsene, som foregår i parker og åpne plasser. Min innvending var at alle disse bevegelsen hadde symbolverdi. Hvis jeg startet opp med slike øvelser måtte jeg lage mitt eget symbolinnhold. Jeg kunne f. eks, stå på høyre ben, strekke ut venstre ben og høyre arm og si: Dette er Anne Kristin. Dette svaret likte hun for hun skoggerlo.
Begge guttene har også ringt og gratulert meg. 7 7 er uavgjort på fotballbanen, og en indikasjon på at kampen må ha vært spennende og underholdende. Og skal jeg være ærlig har jeg levd et spennende liv. Om det har vært underholdene må andre uttale seg om. Jeg har jo hele mitt liv stått på en scene, så å si. Og visst har jeg fått applaus. Og har publikum nølt med å gi meg den, har jeg bedt om den, og da har det som regel braket løs.
Det er ni år siden jeg la inn årene, men mange ganger har jeg spurt meg selv: ”Savner du publikum, David?” Svaret er både ja og nei. Min ekshibisjonisme kommer nå til uttrykk i bloggene mine, og i maleriutstillingene. Å skrive for et publikum, og å male for et publikum kan være to sider av samme sak. Nå er det produksjonen som er problemet. Jeg har ikke lenger overskudd til å skrive en ny bok, eller til å male nok bilder til en ny utstilling. Men egentlig er det jo intet must heller, bortsett fra applausen da, eller tilbakemeldingene, de smaker fortsatt godt for en ekshibisjonist.