”UBUDNE GJESTER”

Vi bodde i Jokerhuset. Det er et prefabrikkert hus som Gordon Johnsen så på en utstilling, og som han bestilte der og da. Det ble raskt satt opp nær veien til ”Verdens ende”, og reservelege Peter Runde flyttet inn med sin familie. De hadde flyttet til Skien da vi ankom sykehuset. Det var et langstrakt hus med en diger bærebjelke som gikk fra endevegg til endevegg og det var høyt under taket. I stueavdelingen var det store vinduer fra tak til gulv, og en dør som førte rett ut til en kjempestor terrasse.
Vi hadde aldri bodd så flott og komfortabelt og fant oss snart til rette. Året etter var vi på et par ukers sommerferie, og ble meget forbauset da vi kom hjem, for huset var ”okkupert” av et ektepar vi kjente fra Kristiansand, våre venner Matti og Krai. Krai skulle vikariere som lege og Gordon fant det formålstjenlig at de flyttet inn i ”vårt” hus. Selv om de var våre gamle, gode venner, ble vi ikke så lite forbauset de vi forsto at de hadde tatt huset i bruk, som om det var deres.
Det tok litt tid før vi hadde svelget den kamelen. Men dette var Gordon lik. Han var sjefen og tenkte som så: De kunne gjerne flyttet inn til oss hvis vi hadde vært på ferie. Reidun og David er jo på så mange områder lik oss, så vi plasserer Matti og Kari hos dem. Og det gjorde han altså, og uten den ringeeste tvil. Han tenkte nok videre at vi ville bli overlykkelige over å finne våre venner vel tilpass i vårt hus.
Visst ble vi gla for å se dem, men hva nå? Hvor skulle de bo når hele fem-person-familien skulle ta sitt hjem i besittelse. Skulle vi la dem fortsatt sove i sengene våre? Skulle vi dekke bord til sju heretter? Og hvor skulle vi selv sove? Jeg husker bare at Gordon stakk innom og løste problemet på sin måte. Han hedde funnet et nytt kryp inn for våre venner.
Vi snakket mye om denne opplevelsen og var enige om at likheten mellom oss og Inga og Gordon var ikke veldig stor på dette området. Et hjem er jo ikke bare et hus med diverse vegger. Et hjem rommer alle våre personlige eiendeler, våre møbler, pynte-gjenstander og klær for ikke å snakke om maten i kjøleskapet.
I Gordons tanker var logikken enkel. Her er to som trenger et midlertidig hjem. Reiduns og Davids står tilfeldigvis tomt. Så bare vær så gode og finn dere til rette. Og Matti og Krai fant seg snart til rette og koste seg i hjemmet ”vårt”. De smilte over hele fjeset da vi kom hjem og ville straks stelle i stand et måltid for oss på vårt bord og med vårt service. Det fantes ikke snev av tanker om at dette var galt. De var bare lykkelige. Og så kunne de jo bare vise til Gordon, for det var hans smarte idé.
Det tok tid før vi hel følte at vårt indre kom til ro igjen. Og vi fikk en lærepenge om å inkludere. Gordon hadde tenkt han skulle få skrevet over inngangen til sykehuset dette bilbelordet: ”Kjærligheten er velvillig”, men han lot det være. For selv om det var et ord han ville leve etter så kunne han ikke forvente at alle hans ansatte skulle leve opp til det. Men av Reidun og David kunne han forvente det, tydeligvis.
Da Gordon var distriktslege på Hedmarken fabulerte han om å bygge en institusjon for nervøse pasienter. I andre etasje ville han ha sin leilighet. Når kvelden kom og pasientene hadde lagt seg, ville han ta sin røkejakke på seg og tusle ned i avdelingen med tøfler på beina og formidle godhet, trygghet og varme, slik at alle kunne sove trygt og godt. Det gode menneske passet på dem.
Men slik ble det, heldig vis, ikke. Overlegeboligen ble bygd et par solide steinkast fra selve sykehuset, men ikke lenger borte enn at nattevakten kunne kalle på ham hvis en pasient var spesielt urolig. Gordons tanke var å bygge et sykehus hvor pasienter og ansatte nærmest skulle integreres.
Det var ikke få gange han ringte meg på kontoret og spurte om jeg ville bli med inn og spise aftens i pasientenes spisesal. Det var helst torsdag kveld, for da hadde kjøkkensjefen, Marie Gundhus, laget ostesufflé, og det var det beste han visste. Det var ingen som begynte å spise før bordbønnen ble bedt høyt og tydelig. Gordon satt ved enden av bordet og fikk sin tea skjenket i et diger tekopp, spesielt bestilt til ham. Denne delen av hans filosofi gikk ut på at pasientene ville føle likhet med oss og dra nytte av det terapeutisk.
En kunne nesten kalle dette forbildeterapi. Hvis vi tok opp søppel fra gulvet, så ville pasientene gjøre det samme. Han trodde de etterapet oss i den terapeutiske staben. Dannelse var derfor et nøkkelord i hans terapeutiske filosofi.
Men så var det brått slutt på alt dette. En ny overlege ville innføre ”det terapeutiske samfunn”. Nå skulle alt i miljøet integreres i systematisk terapi. Og nå ble det viktig å skille terapeutens privatliv fra pasientenes institusjonsliv. Gordon ble fortvilet, for han så jo med sine egne øyne at søppelet ble liggende. Nå ble det fjernet av en gruppe som hadde dette som arbeidsfunksjon, når de - etter en grundig samtale – fant tid til å gjøre jobben. Og fant de ikke tid ble det vaktmesterens oppgave. Det ble ikke lenger en naturlig del av hver enkelts hverdag. Ut fra denne vrangfilosofi forsøples samfunnet mer og mer.
Reidun holder på den gamle gordonske filosofien. Hun holder strøkent hus, til sjenanse for dem som ikke får dette til. Men verken Reidun eller jeg kan leve opp til hans filosofi om ikke å låse huset. Overlegeboligen ble aldri låst. Det ble aldri stjålet noe, bortsett fra én gang, da ble det stjålet penger. Og synderen var en person som Inga og Gordon hadde tatt seg spesielt av og latt få bo som gjest i huset. Psykopaten forstår ikke verdien av en åpen dør.